Jeg er i Wien, en vanvittig vakker by, og leder Stortingets OSSE-delegasjon til den årlige vinterforsamlinga for parlamentarikere. Imens tikker nyhetene inn. “Gotta keep It Flowing” av Peevish Penfriend er med i kortfilmen “Ella” som fikk juryens spesialpris i Clermont-Ferrand. Det er arti.

En som ikke bør keep it flowin’ er Aps Raymond Johansen, som i dag blir satt godt på plass av både partifeller og undertegnede. Bakgrunnen er Johansens utspill i gårsdagens VG om konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

I november i fjor sa Johansen at om en starter en konsekvensutredning, er det med et ønske og en intensjon om å ville drive oljevirksomhet. Det sier egentlig seg selv. Men nå har pipa fått en annen lyd, og det virker nesten som om han mener at konsekevensutredning (altså første skritt i åpningsprosessen) må til for at lokalsamfunnene skal bli hørt (!). Dette går ikke. Det er ikke Raymond Johansen som kan endre premissene for debatt om oljeboring som det passer ham. Det gleder meg at mange Ap-politikere i dag setter Johansen på plass, og at ikke SV ble alene om å reagere.

Denne skal vi nemlig vinne.

Alf Holmelid har i dag et glitrende utspill og innlegg i Klassekampen der han utfordrer Statoil og oljebransjen til å komme seg ut av sitt ensporede kjør – og også fortelle hva som er planene deres for framtida uten en åpning i Lofoten og Vesterålen.

I den forbindelse har Odd Naustdal, infosjef i Oljeindustriens Landsforening avlagt Holmelid en visitt på Twitter der han ber Holmelid om å komme med eksempler på industriens “ensidige propagandakjør”.

Det er ikke vanskelig å komme med. På OLFs egne hjemmesider finnes tallrike eksempler på at OLF gjør som Fremskrittspartiet – og omtaler det internasjonale energibyråets prognoser som vedtatte sannheter. OLF skriver:

Det internasjonale energibyrået (IEA – www.iea.org) presenterte i høst en analyse over hvordan verdens energibruk vil være om vi skal oppnå togradersmålet (hindre at temperaturen på jorden stiger mer enn to grader). Analysen er entydig: Selv i 2030 vil olje og gass stå for om lag halvparten av verdens energibruk. Reduksjonen i bruk av fossil energi må i hovedsak komme fra kull, som er den mest forurensende fossile energikilden. Eksempelvis slipper to av de mest forurensende kullkraftverkene i Tyskland omtrent ut like mye CO2 som Norge i løpet av ett år.

Dette er noe de forurensende næringene er kjempegode på. “Noen andre slipper ut mer!”. Men det er ikke poenget her. Poenget er at OLF henter ut det som passer dem fra IEAs rapport:

Fornybar energi vil ikke kunne erstatte olje eller gass før på svært lang sikt. Energieffektivisering i alle ledd vil være vel så nødvendig for å redusere CO2-utslippene, ifølge IEA.

En trenger ikke akkurat være SVer for å tvile på om en så voldsom energieffektivisering som det IEA legger opp til er praktisk mulig å gjennomføre. Men i tillegg forutsetter IEA sitt scenario en kraftig økning i bruk av atomkraft. Siri Meling fra Høyre mistet munn og Mele (sic.) da hun ble konfrontert med dette i debatt i Stortinget. Om en skal bruke IEAs “togradersscenario” som grunnlag for å hevde at det bare er å tute i vei for oljebransjen, må en jo også slutte seg til dimensjoneringa av alle de andre energikildene IEA tar stilling til.

Så: Støtter OLF storstilt utbygging av atomkraft i verden? Hvor skal dette bygges? Vil OLF ta initiativ til atomkraftverk i Norge? Eller skal atommaktene kanskje sjenke atomteknologi til landene vi i dag har oljevirksomhet i, som Nigeria og Iran?

OLF skriver:

Dette er klare fakta som vi som energinasjon må forholde oss til.

Nei. Om OLF mener det kan de umulig ha lest rapporten. Det er prognoser med flere tiårs framskrivningstid – på et felt det er svært vanskelig å spå nøyaktig om. Dette vet OLF egentlig, men det er klart det føles greit å plukke de delene som passer deg, fra en svær rapport.

Som reneste produsent av olje og gass må Norge opprettholde sin sentrale posisjon på verdensmarkedet, spesielt i et miljøperspektiv.

Med påstander som dette oppfylles mange av virkemidlene i definisjonen av propaganda. Holmelid har truffet en øm tå – og han har rett. Oljebransjen plukker det som passer dem av “fakta”. Men skal de ta IEAs framskrivninger for god fisk, må de ta hele pakka. Energipolitikk er ikke en buffet.

I det siste har jeg fått mye kjeft (og mye ros) for mitt utspill i ABC Nyheter om norsk oljepolitikk. Utspillet er en respons til oljeminister Terje Riis Johansens rasjonale for å lete etter olje i Jan Mayen:

Hvis man skal utvikle olje- og gass virksomheten i Norge og ha så store inntekter til den norske stat som man har hatt de siste årene, så betyr det at vi nå må også se på områder hvor vi idag ikke har aktivitet, mener Johansen.

Velferdsstaten skal vare. Oljen er begrenset. Den utrolig kompetente arbeidskraften og de kompetansemiljøene oljeeventyret har gitt oss, er helt essensielle i utviklinga av vårt neste industrieventyr. Vi skal ha noe å leve av etter oljealderen, og da kan vi enten sitte og vente til oljeprisen er så høy at verdens oljeimportører gjør alt de kan for å gjøre seg uavhengige, eller så kan vi være forut for tiden og allerede nå legge planene for hva vår eksport og industri skal bestå av om noen tiår. Jeg og SV vil nemlig ha kompetansearbeidsplasser og kraftkrevende industri i Norge i et lengre perspektiv enn oljen.

Sånn sett er dagens hovedoppslag i Dagbladet interessant. Plutselig er Senterpartiet også enige med oss. Det haster med å utvikle alternativene til oljeeventyret, om vi ikke skal sitte med økonomisk og klimapolitisk svarteper. Debatt om dette er utelukkende av det gode.

Noen i AUF har tyret frustrasjon over at jeg kritiserer Arbeiderpartiet. Da kan de kanskje ta en telefon til Are Tomasgaard. Are Tomasgaard fra Arbeiderpartiet tilhører den mer SV-skeptiske fløyen i “part’ie”. Riktignok ikke så ikke som Bjørn “SV er en trussel mot regjeringa” Jarle “jævla SV-faen!” Røberg, men likevel. Forrige uke hadde han en kronikk på trykk i Klassekampen der jeg fikk unngjelde fordi jeg har ytret skepsis til planen om å smøre velferden vår med olje helt til olja tar slutt. Vi skal ha industri og arbeidsplasser også i framtida. Det står jeg fast på, og der Tomasgaard mener at god velferd er avhengig av olje, mener jeg et at god velferd avhenger av god og solidarisk politikk.

Her er mitt svarinnlegg i Klassekampen:

Arbeiderpartiets Are Tomasgaard nekter for å være en “sur sokk” i sin kronikk den 31. juli, men ut i fra saklighetsnivået å dømme synes jeg fortsatt at Helga Pedersens beskrivelse av opprørske Ap-folk er ganske så treffende. Tomasgaard raljerer over mitt utspill om en plan for en aktiv industri- og energipolitikk også etter oljen, og framstiller dette som om jeg og SV sikler etter å skru igjen oljekranene ved første og beste anledning.

Saken er denne: Oljen er begrenset. Den utrolig kompetente arbeidskraften og de kompetansemiljøene oljeeventyret har gitt oss, er helt essensielle i utviklinga av vårt neste industrieventyr. Jeg vil ikke fjerne arbeidsplasser, jeg vil skape flere! Vi skal ha noe å leve av etter oljealderen, og da kan vi enten sitte og vente til oljeprisen er så høy at verdens oljeimportører gjør alt de kan for å gjøre seg uavhengige, eller så kan vi være forut for tiden og allerede nå legge planene for hva vår eksport og industri skal bestå av om noen tiår. Jeg og SV vil nemlig ha kompetansearbeidsplasser og kraftkrevende industri i Norge i et lengre perspektiv enn oljen.

Tomasgaard skriver at Norge har “verdens mest miljøvennlige oljeproduksjon”. Dette er en av Aps sirkelargumenter: Om vi ikke henter ut all oljen, gjør andre det, og de forurenser mer! Ved å legge et slikt oljeslør over den politiske debatten hopper de bukk over det faktum at olje hovedsakelig fører til utslipp når den forbrukes. Hvis Norge skal fortsette å åpne felter overalt der vi har olje helt til den tar slutt, hvilken troverdighet har vi da i møte med resten av verden innen klimapolitikken? Det er nok fossile brennstoff i verden til å gjøre hele klimakampen irrelevant. Om Tomasgaard virkelig mener at alle land med olje skal finansiere velferden sin med oljeutvinning helt til den tar slutt, er det ikke lenger særlig vits i å forsøke å forhindre klimakatastrofe, for å si det sånn.

Hvor var Tomasgaards prat om “tusenvis av arbeidsplasser i kraftkrevende industri” da Industri og Energi streiket, og Ap ikke ville etterkomme SVs krav om statlige garantier for det nye industrikraftregimet? Hvor var Tomasgaards omtanke for den kraftkrevende industrien da Ap fikk oss inn i EØS, og dermed amputerte vår mulighet til å reservere norsk kraft for norsk industri? Og når vi først er fanget i EØS, hvor er Tomasgaards og Aps vilje til å bruke handlingsrommet og finansiere helt opp til 60 prosent av industriens ENØK-tiltak og ny fornybar energi? Tomasgaard forsøker å vinne en debatt ikke ved innhold men med pompøs flaggheising, men det er fint lite substans i bånn. 

Norge har et av verdens største potensiale for bølge- og tidevannskraft, solenegi, gasskraft med rensing (om den kommer?) og vind. Det er på tide å bruke oljerikdommen på å omfavne denne muligheten. Arbeidsplasser går ikke tapt ved å legge planer for Norges framtid, det gjør den om vi ikke har en plan for hva disse kompetente miljøene skal jobbe med etter oljealderen er over. Velferdsstaten skal nemlig bestå lengre enn de få tiåra oljen varer. Når den tid kommer, vil Tomasgaard sitte med sjegget i postkassa og uten virkemidler. SV går til valg på en industrivennlig og miljøvennlig kraftpolitikk. Imens vil Tomasgaard tilbake til alenegang. Jeg ønsker i så fall ham og hans allierte i Ap lykke til på ferden tilbake til katastroferesultatet etter Stoltenberg I.

Ja, den gjør virkelig det. En oljekatastrofe har rammet oss, noe som understreker SVs krav om styrket oljeberedskap. Noen som har lyst på dette sølet ved Jan Mayen?

Til poenget: Interessant er det uansett hvordan VG Nett dekker saken i dag:

Å gid! Hytteperle tilgriset!!!! OMGOMGOMG!

(Les også: Kjedelige fugler tilgriset og noen uttalelser fra miljøvernministeren)

Yay til VG!