I det siste har jeg fått mye kjeft (og mye ros) for mitt utspill i ABC Nyheter om norsk oljepolitikk. Utspillet er en respons til oljeminister Terje Riis Johansens rasjonale for å lete etter olje i Jan Mayen:

Hvis man skal utvikle olje- og gass virksomheten i Norge og ha så store inntekter til den norske stat som man har hatt de siste årene, så betyr det at vi nå må også se på områder hvor vi idag ikke har aktivitet, mener Johansen.

Velferdsstaten skal vare. Oljen er begrenset. Den utrolig kompetente arbeidskraften og de kompetansemiljøene oljeeventyret har gitt oss, er helt essensielle i utviklinga av vårt neste industrieventyr. Vi skal ha noe å leve av etter oljealderen, og da kan vi enten sitte og vente til oljeprisen er så høy at verdens oljeimportører gjør alt de kan for å gjøre seg uavhengige, eller så kan vi være forut for tiden og allerede nå legge planene for hva vår eksport og industri skal bestå av om noen tiår. Jeg og SV vil nemlig ha kompetansearbeidsplasser og kraftkrevende industri i Norge i et lengre perspektiv enn oljen.

Sånn sett er dagens hovedoppslag i Dagbladet interessant. Plutselig er Senterpartiet også enige med oss. Det haster med å utvikle alternativene til oljeeventyret, om vi ikke skal sitte med økonomisk og klimapolitisk svarteper. Debatt om dette er utelukkende av det gode.

Noen i AUF har tyret frustrasjon over at jeg kritiserer Arbeiderpartiet. Da kan de kanskje ta en telefon til Are Tomasgaard. Are Tomasgaard fra Arbeiderpartiet tilhører den mer SV-skeptiske fløyen i “part’ie”. Riktignok ikke så ikke som Bjørn “SV er en trussel mot regjeringa” Jarle “jævla SV-faen!” Røberg, men likevel. Forrige uke hadde han en kronikk på trykk i Klassekampen der jeg fikk unngjelde fordi jeg har ytret skepsis til planen om å smøre velferden vår med olje helt til olja tar slutt. Vi skal ha industri og arbeidsplasser også i framtida. Det står jeg fast på, og der Tomasgaard mener at god velferd er avhengig av olje, mener jeg et at god velferd avhenger av god og solidarisk politikk.

Her er mitt svarinnlegg i Klassekampen:

Arbeiderpartiets Are Tomasgaard nekter for å være en “sur sokk” i sin kronikk den 31. juli, men ut i fra saklighetsnivået å dømme synes jeg fortsatt at Helga Pedersens beskrivelse av opprørske Ap-folk er ganske så treffende. Tomasgaard raljerer over mitt utspill om en plan for en aktiv industri- og energipolitikk også etter oljen, og framstiller dette som om jeg og SV sikler etter å skru igjen oljekranene ved første og beste anledning.

Saken er denne: Oljen er begrenset. Den utrolig kompetente arbeidskraften og de kompetansemiljøene oljeeventyret har gitt oss, er helt essensielle i utviklinga av vårt neste industrieventyr. Jeg vil ikke fjerne arbeidsplasser, jeg vil skape flere! Vi skal ha noe å leve av etter oljealderen, og da kan vi enten sitte og vente til oljeprisen er så høy at verdens oljeimportører gjør alt de kan for å gjøre seg uavhengige, eller så kan vi være forut for tiden og allerede nå legge planene for hva vår eksport og industri skal bestå av om noen tiår. Jeg og SV vil nemlig ha kompetansearbeidsplasser og kraftkrevende industri i Norge i et lengre perspektiv enn oljen.

Tomasgaard skriver at Norge har “verdens mest miljøvennlige oljeproduksjon”. Dette er en av Aps sirkelargumenter: Om vi ikke henter ut all oljen, gjør andre det, og de forurenser mer! Ved å legge et slikt oljeslør over den politiske debatten hopper de bukk over det faktum at olje hovedsakelig fører til utslipp når den forbrukes. Hvis Norge skal fortsette å åpne felter overalt der vi har olje helt til den tar slutt, hvilken troverdighet har vi da i møte med resten av verden innen klimapolitikken? Det er nok fossile brennstoff i verden til å gjøre hele klimakampen irrelevant. Om Tomasgaard virkelig mener at alle land med olje skal finansiere velferden sin med oljeutvinning helt til den tar slutt, er det ikke lenger særlig vits i å forsøke å forhindre klimakatastrofe, for å si det sånn.

Hvor var Tomasgaards prat om “tusenvis av arbeidsplasser i kraftkrevende industri” da Industri og Energi streiket, og Ap ikke ville etterkomme SVs krav om statlige garantier for det nye industrikraftregimet? Hvor var Tomasgaards omtanke for den kraftkrevende industrien da Ap fikk oss inn i EØS, og dermed amputerte vår mulighet til å reservere norsk kraft for norsk industri? Og når vi først er fanget i EØS, hvor er Tomasgaards og Aps vilje til å bruke handlingsrommet og finansiere helt opp til 60 prosent av industriens ENØK-tiltak og ny fornybar energi? Tomasgaard forsøker å vinne en debatt ikke ved innhold men med pompøs flaggheising, men det er fint lite substans i bånn. 

Norge har et av verdens største potensiale for bølge- og tidevannskraft, solenegi, gasskraft med rensing (om den kommer?) og vind. Det er på tide å bruke oljerikdommen på å omfavne denne muligheten. Arbeidsplasser går ikke tapt ved å legge planer for Norges framtid, det gjør den om vi ikke har en plan for hva disse kompetente miljøene skal jobbe med etter oljealderen er over. Velferdsstaten skal nemlig bestå lengre enn de få tiåra oljen varer. Når den tid kommer, vil Tomasgaard sitte med sjegget i postkassa og uten virkemidler. SV går til valg på en industrivennlig og miljøvennlig kraftpolitikk. Imens vil Tomasgaard tilbake til alenegang. Jeg ønsker i så fall ham og hans allierte i Ap lykke til på ferden tilbake til katastroferesultatet etter Stoltenberg I.

Ja, den gjør virkelig det. En oljekatastrofe har rammet oss, noe som understreker SVs krav om styrket oljeberedskap. Noen som har lyst på dette sølet ved Jan Mayen?

Til poenget: Interessant er det uansett hvordan VG Nett dekker saken i dag:

Å gid! Hytteperle tilgriset!!!! OMGOMGOMG!

(Les også: Kjedelige fugler tilgriset og noen uttalelser fra miljøvernministeren)

Yay til VG!

Regjeringen er mildt sagt pinglete når den ikke instruerer Statoil til å stoppe engasjementet om oljesandutvinning. Olje- og energiminsteren framfører laissez-faire argumenter en kunne forventet fra Høyre – og det hele gir Krf muligheten til å bråke høylydt. Det er flaut at en rekke private aksjonærer kommer til å stemme for å stanse planene, mens regjeringas eget Statoil bruker muskler for å få det gjennom. På toppen av denne ansvarskjeden sitter Jens Stoltenberg, som nok en gang demonstrerer at hans oppfatning av “klimapolitikk” er å sjøl være en pysete slappfisk, mens man bruker de stadig skitnere oljepengene på å kjøpe kvoter i fattige land. Jo mer, jo bedre! At vi potensielt hindrer fattige land i å høyne levestandarden, så Jens’ tabeller kan gå opp uten at vi må ofre noe som helst, ser ikke ut til å bekymre ham.

Fra Dagbladet:

Fornybar energi er ikke et alternativ til å erstatte olje og gass før om flere tiår, sa Helge Lund på generalforsamlingen.

Han påpekte at bruken av kull i verden har økt de siste årene. Dette argumentet ble brukt for å rettferdiggjøre bruken av oljesand.

- Oljesand er en viktig ressurs. Det økte fokuset speiler hvor vanskelig tilgangen til nye ressurser er, sa Helge Lund.

Om det er opp til Helge Lund, blir fornybar energi aldri et alternativ. Grunnen til at fornybar energi ennå ikke er et alternativ er jo fordi oljebransjen i alle år har brukt alle tricks i boka for å opprettholde verdens avhengighet av olje. Dette er enda flauere opptreden fra Lund enn da Natur og Ungdom fikk felst Statoil for villedende markedsføring med sine tilsnikende “vi bryr oss om miljøet”-reklamer.

Vi kan enten være de som forsyner framtidas løsninger, eller de som sitter å sidelinja uten noe å leve av.

Norge har et svart oljeslør over den politiske debatten. Oljen er fredet. Sjøl Obama scoret politiske poeng på å kritisere oljebransjen i USA – mens i Norge er det politisk sjølmord å kritisere Statoil. Selv maktutredninga turde ikke røske i norsk oljepolitikk. Det er skummelt, fordi det underminerer det store potensialet vi har innen fornybar energi. Det er også jævlig teit, fordi vi alle går og later som om olja vi henter opp ikke påvirker verdens klimasituasjon (vi er jo så flinke til å pante flasker !)