Høyres leder Erna Solberg har lenge vinglet i saken om Datalagringsdirektivet. Hun klarer å framstille det som om det eneste “ansvarlige” er å støtte implementering av direktivet. Mange vil nok hevde det motsatte. Nå skyver hun sine “spørsmål til Jens” foran seg, og varsler i praksis at hun vil støtte Datalagringsdirektivet hvis Jens viser grunnleggende skriveegenskaper i sitt svarbrev. Erna begrunner framgangsmåten:

Hvis man stiller krav som blir imøtekommet, og så sier nei, da gjør man seg impotent som samarbeidspartner.

Å ja. Jeg synes å huske et Høyre som er med på Klimaforliket, men som bruker en hver anledning til å true med å trekke seg fra deler av det, spesielt de delene som gjelder kollektivtrafikk og upopulære tiltak for bilister. Klimakampen er nemlig viktig for Høyre, men ikke så viktig at en ikke kan true med å trekke seg fra viktige tiltak for å score billige og populistiske poeng.

Nei Erna, at Høyre er impotente samarbeidspartnere vil det nok herske mange ulike formeninger om. Poenget her er at Høyre i årevis har sutret over at Stortinget styrer for lite. Nå har Høyre fått en sak på gullfat, rett i fanget, om personvern og liberale verdier. Og hva gjør Høyre da?

De stikker hodet i sanden. For en trist forestilling.

Jeg elsker skihopp. Mens alle var i OL-gullstemning forrige tirsdag, var jeg mest i hundre over bronsen i laghopp. “Bronse, er det så bra da” spurte mange meg. Men bronse er det beste Norge har fått i laghopp i OL: En gang i 1988, en gang for fire år siden, og igjen i år. To lagmedaljer på rad (med helt forskjellige utøvere) viser at det ikke står så ille til som mangelen på individuelle medaljer skulle tilsi.

Men ha-llo. Et område der hoppsporten har et problem, er innen likestilling. Det er som en parodi på forstokkede mannsdominerte miljøer at kvinner fortsatt ikke får hoppe i OL. Og når Kollen-leder Roar Gaustad den 18. februar uttaler at “Sagen har ikke noe i Kollen å gjøre”, minner Kollen meg plutselig mer om Jurassic Park enn et moderne idrettsanlegg. Hoppsportens håplause tilsidesetting av jenter er ikke noe nytt, og derfor blir gårsdagens “prøvehopp-manøver” i Kollen ekstra dum. Jeg tror også det er nettopp derfor saken vekker ekstra reaksjoner. “Stakkar Sagen, hun trenger noen prøvehoppere så alt er trygt. Vi bruker verdensrekordholderen, hva?”.

Jeg er veldig glad for at Espen Bredesen reagerer så kontant som han gjør, og når Anette Sagen er tilbake fra Japan regner jeg med at heller ikke hun vil ha problemer med å formulere hva hun mener.

Men det viktigste er å ikke la dette spolere Sagens åpning av bakken. Om ikke annet tror og håper jeg hun vil bejubles mer i det hun setter utfor. Jeg er derfor uenig med Jan Erik Aalbu som uttaler at Romøren “for alltid vil bli husket som den første hopperen i Kollen”. Nei, jeg tror heller Kollen nå blir et monument over den nye epoken som vil tvinge seg fram, med like muligheter til skihopp for gutter og jenter. Og hvert decibel i økt jubel for Sagen i kveld, skal være til forkleinelse for Roar Gaustad og noen lite gjennomtenkte kuppmakere. Tiden har løpt fra dem.

Jeg er i Wien, en vanvittig vakker by, og leder Stortingets OSSE-delegasjon til den årlige vinterforsamlinga for parlamentarikere. Imens tikker nyhetene inn. “Gotta keep It Flowing” av Peevish Penfriend er med i kortfilmen “Ella” som fikk juryens spesialpris i Clermont-Ferrand. Det er arti.

En som ikke bør keep it flowin’ er Aps Raymond Johansen, som i dag blir satt godt på plass av både partifeller og undertegnede. Bakgrunnen er Johansens utspill i gårsdagens VG om konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

I november i fjor sa Johansen at om en starter en konsekvensutredning, er det med et ønske og en intensjon om å ville drive oljevirksomhet. Det sier egentlig seg selv. Men nå har pipa fått en annen lyd, og det virker nesten som om han mener at konsekevensutredning (altså første skritt i åpningsprosessen) må til for at lokalsamfunnene skal bli hørt (!). Dette går ikke. Det er ikke Raymond Johansen som kan endre premissene for debatt om oljeboring som det passer ham. Det gleder meg at mange Ap-politikere i dag setter Johansen på plass, og at ikke SV ble alene om å reagere.

Denne skal vi nemlig vinne.

Når vi sier ”bærekraftig vekst”, hva mener vi egentlig? Begrepet er strengt tatt en selvmotsigelse. Tanken ligger i bakhodet mitt hver gang vi politikere sitter i et panel og sier at ”klimautfordringene kan løses uten at vi ofrer vår levestandard”. Noen ganger sier vi det nok fordi vi tror og mener det. Andre ganger sier vi det for å gjøre de store endringene vi må gjennom mer akseptable for opinionen.

Men problemstillinga slår meg tydeligere når jeg i innledninga til NITOs energi- og miljøpolitiske plattform (i ei innledning som ellers er svært god og saklig) leser følgende:

Å redusere utslippene av fossilt brensel kan innebære at vi vil måtte leve annerledes i fremtiden, men det behøver ikke å bety at vi må senke levestandarden.

”Ikke det?”, spurte jeg meg selv. Jeg er sannelig ikke sikker. Skriver NITO dette fordi vi politikere så ofte sier det samme, eller fordi de er faglig og saklig overbevist om at vi kan løse verdens klima/energi/ressursutfordringer og opprettholde vestlig levestandard?

Det skal jeg komme tilbake til. Men først det jeg burde startet med: Det er veldig hyggelig å bli spurt om å diskutere NITOs energi- og miljøpolitiske plattform. Den er fra desember 2008, og jeg leste den under valgkampen i fjor. Jeg likte det jeg så. I denne bloggposten skal jeg derfor konsentrere meg hovedsakelig om de sidene ved dokumentet som jeg synes fortjener debatt, undring, motsvar eller kritiske spørsmål. Alternativet er en veldig lang gjennomgang av alle de ulike kapitlene, med vekselvis panegyrisk hyllest og kritikk. Det blir langt og uhåndterlig, og dessuten kjedelig å lese. ”NITO har rett i at det er et betydelig potensiale for energieffektivisering i husholdninger” er selvfølgeligheter som jeg skal forsøke å unngå.

Gjennom samarbeid med andre aktører og aktivisering av fagkunnskap i egen organisasjon og blant egne medlemmer, skal NITO bidra til at fagkunnskap og rasjonelle løsninger legges til grunn for fremtidsrettede og effektive miljøtiltak.

Jeg tar NITO på ordet, og synes plattformen leverer umiddelbart, med tallrike og gode utfordringer til regjeringa. Til mange av utfordringene vil jeg typisk svare ”de konkrete tiltakene får vi når Klimakur lanseres”, og det kan jeg si i ti dager til. For da leverer Klima- og forurensningsdirektoratet sin mye omtalte Klimakur, og da er ballen utelukkende på politikernes side. Og først og fremst oss rød-grønne, så klart.

NITO har valgt ut tre satsingsområder for sin energi- og miljøsatsing. Det er henholdsvis energieffektivisering og forsyningssikkerhet, fornybar energi og teknologiutvikling samt kommunenes rolle på klimaområdet.

Dette er helt naturlige områder for NITO å fokusere på. Jeg er spesielt glad for at kommunenes rolle løftes fram. Selve begrepet ”kommunenes rolle” høres trist og grått ut, men alle som vil ha et eksempel på hvordan en kommune kan være en forbilledlig klimaaktør kan ta et titt på Arendal kommune, og se hvordan god politisk ledelse og kompetente miljøarbeidere i kommunen lykkes i lokalt klimaarbeid. Arendal er nå på vei mot å bli klimanøytrale innen 2017 (!).

NITO peker helt riktig på det meningsløse i å investere 2,3 milliarder kroner på et sett macho/mobile gasskraftverk i Midt-Norge, framfor å bruke pengene på fornybar vindkraft og utbedring av nett. Akk, så rett de har i dette – noe undertegnede og fylkesordfører i Sør-Trøndelag Tore Sandvik jo har foreslått å gjøre noe med. Men jeg følger ikke NITO når de antyder at verneplaner bør endres for å gi rom for flere vannkraftprosjekter. Det ligger et stort potensiale i eksisterende kraftverk og utbedring av nett. De store utbyggingenes tid bør være over.

Men først og fremst er det det overordnete ved NITOs energi- og miljødokument jeg synes det er spennende å kommentere. At teknologer tar initiativ og ansvar i klimautfordringene, er veldig viktig. NITO deltar i prosjektet ”Future Climate – Engineering Solutions”, sammen med søsterorganisasjoner fra norden og Tyskland. Her trer ingeniørorganisasjonene fram med helt konkrete tekniske løsninger for å redusere utslippene av klimagasser, og understreker hvor avgjørende teknologene er for å kunne løse klimakrisa.

Jeg er ikke ingeniør, og min tekniske kompetanse begrenser seg til å kunne traktere musikkinstrumenter og PA-anlegg, så jeg leser naturlig nok NITOs dokument med øynene til en samfunnsinteressert ung musiker og halvstudert røver (og knapt nok det). Og i mine øyne er det en dobbelthet i NITOs presentasjon av klimakrisa og løsninger. NITO ”anerkjenner” FNs klimapanel sine hovedkonklusjoner, men bruker likevel IEA (det internasjonale energibyrået) som mal for framskrivninger av verdens energisituasjon i framtida. Mange vil ha det til at IEAs ”togradersscenario” er en slags forskningsbasert oppskrift på hvordan en løser klimaproblemet. Men her begynner problemene. IEAs ”klimascenario”, som legger opp til en co2-konsentrasjon i atmosfæren på 450 ppm, er slett ingen garanti for å nå FNs togradersmål. Ei heller er IEAs fordeling mellom energikildene uproblematisk. Om NITO vil ”bidra til at fagkunnskap og rasjonelle løsninger” skal legges til grunn for framtidas miljøtiltak, må dette også gjenspeiles i hva som legges til grunn for NITOs virkelighetsbeskrivelse. Og det er ikke ”rasjonelt” med en så stor økning i atomkraft som IEA legger opp til. Å satse på at 450 ppm er godt nok for å redde oss fra alvorlige klimaendringer, er ikke særlig kunnskapsbasert eller faglig solid. Det er riktignok et tegn på at IEA er på rett vei, men det er langt i fra nok til å være sikre på at økosystemet vårt overlever. Jeg ville aldri satt meg på et fly med like store odds for å styrte, som IEAs ”klimascenario” har for å være utilstrekkelig.

Kanskje er det herfra ideen om en utelukkende teknologisk løsning på klimakrisa kommer? Vår levestandard vil forbi uberørt, sier vi, selv om tallenes tale er klar: Vi må spise mindre kjøtt for at andre ikke skal sulte i framtida. Vi må kjøre mye, mye mindre bil. Vi må generere opp mot 85-90% mindre co2 når jeg er 66 år gammel. Og uansett hvor ung jeg føler meg, er ikke det særlig lenge til.

Det er ikke ingeniørenes jobb å være samfunnsforskere. Det har vi egne klimaforskere til, som CenSES på NTNU i Trondheim. Men samfunnsvitenskapen og teknologien henger tett sammen når løsningene på klimakrisa skal gjennomføres.

Klimapolitikk er sikkerhetspolitikk – millioner av klimaflyktninger og ressursmangel i framtida er et sikkerhetspolitisk problem.

Klimapolitikk er arbeidspolitikk – hvordan opprettholde industri og sysselsetting når vi skal slippe ut en brøkdel av co2en vi slipper ut i dag?

Men først og fremst (og her kommer jeg til poenget): Klimapolitikk er fordelingspolitikk. Og bærekraftig vekst er et fint begrep, men svært, svært vanskelig å faktisk få til. NITO har valgt å bruke Stortingets klimaforlik, altså den etablerte politiske konsensus om klima i Norge, som utgangspunkt for sine utfordringer og forslag. Men plattformen trenger en oppdatering. I Soria Moria 2 slår regjeringa fast at vårt mål på sikt er at alle mennesker på jorda skal ha samme rett til å slippe ut co2. Det er et svært omfordelende og radikalt prinsipp. Det er den mest logiske tilnærminga til de store forskjellene i verden i dag, og prinsippet gjør at klimapolitikk og fattigdomsbekjempelse kan gå hånd i hånd.

I et slikt bilde er det åpenbart at vår levestandard må endres. Det betyr ikke at vi skal bli fattigere eller få en trasigere hverdag, men levestandarden vår vil uunngåelig endres av den endringa av forbruk og transport som vi står overfor. Men på en måte har NITO likevel rett:

Det er teknologien som skal gjøre dette mulig.

NITOs energi- og miljøpolitikk er anbefalt lesning, en god innføring i de teknologiske mulighetene vi har til å gjennomføre tiltak i dag, og hvilke utfordringer vi står foran. Den er godt, enkelt og pedagogisk skrevet, tar ikke lang tid å lese, og har en rekke lenker og henvisninger til videre lesning.  På enkelt punkter er den for slapp. Som organisasjon bør NITO ha større ambisjoner om klimakutt og tiltak enn det Stortinget klarer å bli enige om, og fraværet av en analyse av oljens utfordringer er påfallende. Om ikke NITO ærklærer motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som jeg mener de bør) bør de i hvert fall problematisere Norges rolle som storstilt oljeeksportør i større grad enn det de gjør. Et av dagens store tabuområder i energipolitikken er å reise spørsmålet ”hvorfor skal vi ha retten til å utvinne all vår olje og gass?”. Alle land kan si det samme, og da kommer vi ikke langt. Det er både rasjonelt og klokt å ha en plan klar for hva vi skal leve av etter oljen – lenge før den tar slutt. Da må vi begynne å leve med tanken på at olje kan bli liggende igjen under havet, ubrukt (horror!). Der trenger vi teknologenes hjelp – selv om det er lettere å lene seg til IEA.

Dette er en tekst jeg har skrevet for NITOs blogg, på utfordring fra NITO. Spennende og hyggelig!

Stein Erik Hagen har erstattet oljefyringa si med varmepumpe. Og det er bra.

VG har i dag et par oppslag om støtten han har mottatt fra Oslo kommunes ENØK-fond for å bytte ut oljefyringa. Frps Jøran kallmyr i Oslo sier at “det ikke var Hagen vi tenkte på” da de innførte ordninga. Hvorfor ikke? Alternativet til å bytte ut oljefyringa i svære villaer, er jo å ikke gjøre det. At utslippene går ned er det viktigste, og i tillegg kan det hende at Hagen får et hyggeligere forhold til å betale skatt til fellesskapet.

Enova har gitt kjempesummer til store industribedrifter for å legge om til mer energieffektiv produksjon. Dette er bedrifter som går i overskudd, men det er vel ingen som vil hevde at det er galt å støtte disse omleggingene.

Men saken må så klart også ses i et annet perspektiv. I Klassekampen i dag snakker jeg om luksus- og overforbruket som må ned, og private bassenger, varmelagte innkjørsler og digre hus er eksempler på ting vi ikke bør ta for gitt om noen år. Verdens energibehov vil øke kraftig, strømprisene vil gå opp, og da er det ikke solidarisk med enda flere private svømmebasseng og svære hytter. Dette er en debatt som må komme uten å bli anklaget for å være moralistisk.

VG-artikkelen reiser et interessant spørsmål: Bør man inntektsbegrense støtteordningene? Dette varsler Frp, og vil ha en full gjennomgang av ordningen i Oslo kommune. Det tror jeg vil gjøre det hele mer byråkratisk. Riktignok er Stein Erik Hagen søkkrik, og jeg synes ikke det er nødvendig å ha et energiforbruk på hele 325 000 (!) kilowattimer i året.

Men det er en annen debatt, og om Frp er interesserte i å snakke omfordeling og privat luksus, bør de heller ta en full gjennomgang av sin egen skattepolitikk enn å gjøre støtteordningene for energisparing vanskeligere og mer byråkratisk.