Korstogene pågikk fra 1000- til 1200-tallet, og rommet ufattelig bestialitet og forfølgelse av muslimer, jøder, slavere og andre typer folk som vestens kristne ikke likte. Som det heter i Store norske leksikon:

«Gud vil det» ble Vestens krigsrop; men de som tok korset, kunne også se frem til kirkens lønn; de kunne få gjeld utsatt, fritas fra mange slags byrder, slippe ut av livegenskap eller få sine synder tilgitt.

Den byrden Per Willy Amundsen i Frp lider mest under, er muslimers tilstedeværelse i Norge. Det kan virke komisk og morsomt, som når han skriver på Twitter:

… men problemet med dette tidvis underholdende hysteriet, som også gjør seg gjeldende i Stortingssalen (alle som måtte kritisere norsk asylpolitikk er “ekstreme venstre”, slik som f. eks. Kirka, Amnesty og partiet Venstre) – det er at under ulmer det en helt særegen vilje til å lete nederst i den retoriske septiktanken etter hatefull retorikk. Selvfølgelig i god Frp-stil blandet med følerier. Siv Jensens “vi vasser i kriminelle asylsøkere som pusher dop og voldtar jenter uten grunn” er et godt eksempel, men denne fra Amundsen synes jeg foreløpig er en höjdare:

Først trodde jeg dette var en slags plump sjølironi, skrevet på 1. april. Men det er altså ikke skrevet 1. april. Jeg måtte ta et bilde av dette (og det viste seg å være lurt, for nå har Amundsen slettet dette “innlegget”).

Av hensyn til folk som må beskyttes fra seg selv har jeg klipt bort kommentarfeltet, men det folk skriver der levner ingen tvil om at Amundsens budskapp er forstått, med hets av muslimer, og påstander om at den rød-grønne regjeringa er verre landssvikere enn Quislings folk.

Det er vanlig for Frp å presse grensene for hva som er lov å si om minoriteter, især muslimer. Siv Jensens grunnløse stempling av en gruppe svært utsatte mennesker ville ikke vært mulig for ti år siden. Den samme Olav Versto som selv omtalte Carl I. Hagens falske “brev” fra en muslim i valgkampen i ‘89 som “egnet til å spre rasisme”, vrøvler nå selv om arabernes “underlegenhet”. Frp har i stor grad lykkes med å skape seg det rommet de trenger for å drive brunaktig agitasjon. Og vi lar oss innimellom lure av hvor “stuerene” de er.

Men i mangel på et bedre uttrykk: Hva faen? Når ble dette greit? Korstog? Kan ikke pressa skrive om dette, i stedet for Twitter-krangling mellom Amundsen og Trond Birkedal? Dette er jo politikk. Den farligste formen for politikk som finnes.

Jeg er i Wien på OSSEs parlamentarikerforsamling sitt årlige vintermøte. Den viktigste debatten i dag er nok diskusjonen om situasjonen i de arabiske landene. Jeg holdt dette innlegget på vegne av Norge:

Mr. president and dear colleagues,

The UN Charter clearly defines the rights and liberties to which every human being has a natural claim. And there can be little doubt that these rights are being violated, every day, by different regimes and states in virtually every part of the world. The OSCE as a regional organization does a very important job in its work for peace, cooperation, stability and democratization, and it is natural that we pay maximum attention to the current events among our neighbours in the Arab world.

First, we must be very clear about the violence being used against civilians and innocent protesters, which is being commited as we speak. Norway, as many other countries, strongly condemns the Libyan authorities’ ruthless use of violence against the country’s civilian population. The reports that are coming out of Libya leave little doubt that the situation in Libya is extremely serious, and that the civilian population is being subjected to atrocious brutality and clear human rights violations. The international reaction to the violence in Libya must be crystal clear.

The people of Tunisia, Egypt and many other countries have recently experienced its own people’s desire for liberty and democracy. The governments of both Egypt and Tunisia have fallen, and are now in a critical transitional phase. It is the Norwegian delegation’s clear opinion that should the OSCEs experience and competence on democracy, human rights and institution building be needed, the organization should offer its assistance in the important processes that will now take place in Egypt and Tunisia.

It is always easier to support freedom of speech when the one who speaks agree with you politically. This is one of the “tests” on liberal and democratic values that governments tend to fail. For instance, western governments have a long history on tolerating oppressive regimes that are “friendly-minded”. Internet companies assist China in censoring search engines. And many countries respond to Wikileaks‘ obvious right to publish material that is of public interest, by seeking to “shoot the messenger”.

Publishing material that is deemed classified by the government is an obvious right that newspapers and media have practiced for many, many decades. This way, the public has become aware of abuses of power that governments should be held accountable for. The internet doesn’t change this – it merely makes information more accessible, easier to distribute, and more democratic in the sense that virtually anyone with an internet connection can contribute.

Nevertheless, many seek to redraw the map of information freedom with the emergence of institutions like Wikileaks. Political powers and institutions that ordinarily protect freedom of speech suddenly warn against the danger, the threat to security, yes even the “terrorism” that Wikileaks represent. In doing so, they fail in upholding democratic values and human rights. In fact, they contribute to the opposite. It is not, and should never be, the priviledge of politicians to regulate which crimes the public should never be told about, and through which media those crimes become known.

Liu Xiabao was awarded the Nobel Peace Prize last year for his struggle for human rights, democracy and freedom of speech in China. Likewise: Wikileaks have contributed to the struggle for those very values globally, by exposing (among many other things) corruption, war crimes and torture – some times even conducted by allies of Norway. And most recently: By disclosing the economic arrangements by the presidential family in Tunisia, Wikileaks have made a small contribution to bringing down a 24-year-lasting dictatorship.

It would be a crime to ban or oppose the right to publish such information. It should instead be protected, regardless of what we might think of the contents of some (or even all) of the published material. I am proud to nominate Wikileaks for the Nobel Peace Prize.

Snorre Valen, Member of Parliament / Stortinget

I filmen Bulworth fra 1998 møter vi den amerikanske senatoren Jay Bulworth (spilt av Warren Beatty), som er desillusjonert og deprimert over sin egen glideflukt mot det tannlause politiske sentrum. Han bestiller drapet på seg selv, og med lite å tape gjennomfører han resten av valgkampen med nyvunnet politisk ærlighet. Filmens høydepunkt er en ”fundraiser” som sporer helt av når Bulworth bryter ut i en rap om kapitalens grådighet og behovet for universelle helseordninger: Come on now, let me hear that dirty word: Socialism!

Ordet sosialisme representerer så klart sjokkefekt i filmen (den er tross alt amerikansk). Mer nytt er det at sosialisme også i norsk debatt brukes som skjellsord. Siv Jensen og Erna Solberg er mestre i å stemple alt fra Jens Stoltenbergs Arbeiderparti til Senterpartiet (!) som ”sosialister”, med godt innøvd avsky. Forunderlig nok gjør høyresida samtidig alt de kan for å ta æren for alt det arbeiderbevegelsen og sosialistene faktisk har utrettet i Norge. Godt hjulpet av våpendragerne i Civita hevder Høyre at de selv har stått sentralt i utviklinga av velferdsstaten i over hundre år.  Gode C.J. Hambro roterer nok i graven over en slik manøver, han omtalte selv solidaritetsbegrepet som ”tidens magiske overtro” og et uttrykk for ”hordeinnstinktet”.

Det er imidlertid liten grunn til å gi høyresida en enklere jobb enn nødvendig. Og en god start kan være å legge fra seg frykten for the dirty word. Jeg er en stolt sosialist. Jeg ønsker en mer demokratisk økonomi, en slutt på den meningsløse markedstenkninga i offentlig sektor, økt skatt for de største kapitalistene som lever fett på skjermingsfradragene sine, og langt bedre kår for ansatteide bedrifter, samvirker, og så videre. Høyresidas ideologer gjør alt de kan for å framstille dette som en outrert holdning – men det kommer altså fra gjengen som i sine ideologiske kampskrifter omtaler det norske demokratiet som ”flertallstyranni” og på banalt vis avskriver økonomiske forskjeller i samfunnet med at ”det er viktigere at sjefen og de ansatte spiser lunsj sammen”. I et Norge der stadig flere unge ikke har råd til å være med på ideen om at alle og enhver skal være gjeldstyngede boligspekulanter, og der rikfolkene krever å få avskaffet den eneste formen for skatt de betaler, må politikere som avviser at makt og penger fordeles ulikt i Norge spille dumme for at egen politisk retorikk skal gi mening.

Å slå tilbake denne høyresida krever større vyer enn å holde høyresidas løsninger på en armlengdes avstand. En beholder ikke rød-grønt flertall i Norge ved å diskutere på høyresidas premisser. Tre eksempler svært mange er opptatt av illustrerer denne utfordringa: Det ”frie” markedet er uegnet til å sikre alle 1. egen bolig, 2. fornuftig priset strøm, og 3. ei god tannhelse (ja, tannhelse er veldig viktig).

Å fremme sosialistiske løsninger på disse feltene vil få høyresida til å gå aldeles i spinn, men deres egne dereguleringer har jo ikke gitt oss annet enn 1. boligbobler som ekskluderer tusenvis av unge i etableringsfasen, 2. et strømnett som knapt  har sett investeringer siden kraftmarkedet ble deregulert (med påfølgende enorme prissvingninger for folk og industri), og 3. hundretusenvis av mennesker som ikke tør oppsøke tannlege lenger.

Den rød-grønne regjeringa ble gjenvalgt på løfter om framgang. Og det er ingen tvil om at svært mye er utrettet siden 2005. Men det holder ikke å angripe høyresida retorisk, uten å følge opp med nye reformer som demonstrerer troen på egen ideologi. Da blir det velgerne ser en politisk glideflukt mot sentrum – litt som Jay Bulworth. La oss hoppe over glideflukten og gå rett på ærligheten, og si the ugly word: Socialism. Ikke bare i form, men innhold!

Denne teksten står i Klassekampens Fokus-spalte i dag.

I april i fjor la Erik Solheim fram det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten/Vesterålen. Vi snakker om enorme havområder, der Stortinget skal bestemme hvordan disse skal forvaltes. Da trengs kunnskap. Vi bruker store summer, og vår fremste forskerkompetanse, på å finne ut så mye som mulig om disse områdene. Dyre- og planteliv. Koraller. Hvordan ulik menneskelig aktivitet vil påvirke miljø og økosystem. Hva slags fiskeressurser vi har. Og så videre.

På framleggelsen sa Erik Solheim at han gjerne bestiller flere forskningsarbeider og utredninger om noen ønsker enda mer kunnskap om disse områdene. Selv satte han i gang utredninger av konsekvensene av et eventuelt stort oljeutslipp ved Lofoten og Vesterålen. Før vi skal starte en politisk behandling av et så stort og viktig tema, er det viktig å ha dette på plass.

Etter framlegget ble jeg intervjuet av en VG-journalist. Hun var tydelig frustrert over at “det ikke hadde kommet fram noe nytt” den dagen. Selv var jeg begeistra. “Det har kommet fram masse nytt”, sa jeg. “Vi har oppdaget en rekke nye verdifulle undervannsområder og koraller. Vi forstår bedre enn noen gang hvor sårbare mange av disse områdene er! Det er gode argumenter mot oljeboring”. VG fattet ikke interesse.

Stor er derfor overraskelsen når jeg ser at VG i dag mener de har en nyhet. På helgas landsstyremøte sa nemlig Kristin Halvorsen akkurat det samme som Erik sa for snart et år siden: Om noen ønsker mer kunnskap om områdene, er vi åpne for det. Så klart er vi det! SV leder Miljøverndepartementet, og det er del av departementets jobb å samle kunnskap i forbindelse med de store forvaltningsplanarbeidene.

Det VG i fjor var frustrert over at ikke var en nyhet, slår de nå opp som at SV åpner for å bore i Lofoten og Vesterålen. Og det er nok fordi mange forsøker å tåkelegge. Det oljetilhengerne ønsker seg er nemlig en konsekvensutredning. Det høres tilforlaterlig ut, men er noe ganske annet. En konsekvensutredning betyr i denne sammenhengen nemlig at en vil åpne for olje- og gassvirksomhet. Alle som vil kan egentlig forstå dette. For det står svart på hvitt i Petroleumsloven, i kapittel 3, “Utvinningstillatelse m.v.”. For sikkerhets skyld heter paragrafen “Åpning av nye områder” (!):

§ 3-1. Åpning av nye områder

Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området.

(Min uthevning).

Det er, og alltid har vært, uaktuelt med en slik prosess. For vi tar ikke sikte på å tildele noen som helst utvinningstillatelser på de områdene slaget nå står om. Oljelobbyen prøver alt de kan å forvirre i denne saken – og det er fordi det er lettere å tåkelegge med politisk spill og ord-lek, enn det er å argumentere for å bore olje i våre mest sårbare (og rike) havområder. Dagens mange medieoppslag er derfor litt irriterende, men ikke særlig mer enn det – for de viser at tilhengerne av oljeboring har kjørt seg fast og ikke lenger fremmer egne argumenter.

Argumentene mot oljeboring er nemlig så mye bedre. Vi kan ikke gamble med naturverdiene våre. Vi kan ikke gamble med verdens største torskestamme. Og vi kan ikke gamble med den vakre kysten.

At VG-journalister gambler på at folk har dårlig hukommelse, får så være. Vi står fast i vår motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen, uansett hva borgerpressa får seg til å skrive på en dårlig dag.