Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg må innrømme at jeg så med stor skepsis på planene om en Halo-filmatisering av Peter Jackson. Særdeles få dataspill lar seg overføre til film uten å ende i katastrofe. Uwe Boll har gjort sitt for å bekrefte det inntrykket, og en av mine gamle favorittspill “Wing Commander” viste seg å ha større filmatiske kvaliteter (og bedre, mer velrennomerte skuespillere!) enn kalkun-filmen av samme navn.

Nå har byråkrati og konflikt mellom Fox og Universal (hvilket sjokk!) gjort sitt til at Halo-planene blir skrinlagt. Peter Jackson valgte sørafrikaneren Neil Blomkamp som regissør for prosjektet, og da Halo kollapset gikk de like godt hen og planla en langfilm basert på Blomkamps Alive In Joburg.

Gud i himmelen som jeg gleder meg! Om denne filmen funker kan den bli helt rå. De siste to tiårs filmer om besøk fra verdensrommet blir (forståelig nok) som oftest utrolig dårlige greier. De kan enkelt deles opp i to kategorier:

1. Den xenofobiske typen – Independence Day (1996) –  der den fæle, ytre, ikkemenneskelige fienden truer oss alle. Den påfølgende runden der mennesker forstår at “det er mer som forener oss enn deler oss” kan se humanistisk ut på overflaten, men er jo i virkeligheten et redskap for å rettferdiggjøre den reaksjonære og borderline fascistiske gutteromsfascinasjonen for militærmakt og enfoldige hyllestseremonier av våre ledere. Nesten alle filmer av Roland Emmerich, som også er skyldig i Independence Day, har en eller annen slik seremoni med Leni Riefestahl som fremste inspirasjon. Lengst går han i Stargate (1994), der en hel primitiv utbefolkning gjør amerikansk militærhonnør til hyllest for den amerikanske militærmakten som har reddet dem fra – du gjettet det – de fæle romvesnene.

2. Den suppete typen. Fjorårets remake The Day The World Stood Still (2008) av Scott Derrickson. Keanu Reeves er med sitt ene, stive ansiktsuttrykk perfekt typecasta som romvesen uten emosjonelle evner. Spenningsnivået blir desverre deretter. Filmen er drit fra begynnelse til slutt, med sin pseudo-humanisme og sitt spekulative føleri, kombinert med utrolig dyre spesialeffekter. Romvesener vil utrydde menneskene som straff for at de ikke klarer å ta vare på jorda og oppføre seg ordentlig. Premisset er altså spennende, men det hjelper ikke når det som får romvesenet Klaatu (Reeves) til å ombestemme seg er en families sorg over en død far. WTF!? Gjorde ikke gjengen research på grunnleggende mellommenneskelige relasjoner før de bestemte seg for å utrydde hele gjengen? Filmen er et sløseri med 80 millioner dollar.

Jeg kunne lagt til en kategori 3 – som er kombinasjonen av disse to: Både suppete føleri-historier og kjempeslemme vesener fra det ytre rom. Et eksempel her må være Steven Spielbergs mislykkede War Of The Worlds (2005), som både sliter med en banalisert historiefortelling som “den personlige reisen i det store plottet”, og Spielbergs tiltakende problemer med å få god rytme i sine nyere filmer (både den siste Indiana Jones og selv den flotte Munich lider under dette).

Svært skjelden klarer science fiction-filmer å gå forbi de mest banale problemstillinger, og utforske materie som er relevant for samtiden. Dette til tross for at det må være en av de sjangrene som er best skikket til nettopp dette, siden du står fritt til å sette opp nærmest sagt hva slags premiss du måtte ønske for handlinga. En kjøper mye rart innen science fiction, så lenge filmskaperen følger sine egne regler.

Stor er derfor spenningen når jeg gang på gang ser traileren til District 9. Det er fordi den vender fremmedhatet andre veien – og benytter anledningen til å utforske øyeblikket der menneske og andre vesener møtes for å fortelle noe om menneskets natur. Det er mennesket som er den sterke part – og som undertrykker. Romvesener er analogi for flyktninger. De ønsker ikke å være her. Men de får ikke dra – for vi vil ha teknologien deres.

Viral-markedsføringa for filmen er ganske stilig, med et slick multinasjonalt selskap (MNU) som har fått ansvar for vesnenes “sikkerhet”. Blomkamp styrer ikke akkurat unna kontrovers når han plasserer filmens handling i Johannesburg – og med tittelen direkte parafraserer hendelsene i Cape Towns District Six. Dristigst er likevel motstandsbloggen til en av de ufrivillige jordboerne, som forklarer sin arts selvmordsbombere i Johannesburg:

Even though I do not condone their actions (…) I do have to admit that they are making a difference. The entire city of Johannesburg is on edge. I am too. Do you think we are happy to sacrifice ourselves like this? This is what you have pushed us too.

Snakk om å kommentere samtiden med sci-fi – rasisme, materiell undertrykking, lidelser under multinasjonal kapitalisme! Om denne filmen klarer å levere på høyde med traileren, blir jeg en svært lykkelig mann. Jeg håper håper håper dette blir like kult som det kan se ut til.

I dagens stortingsdebatt om bistand fikk vi et unikt innsyn i hva som befinner seg i bunnen av slammet som utgjør de politiske ideene til FrPs Christian Tybring-Gjedde. Les, og grøss:

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:14:34]:

”Avhengighetsparadokset kan også dokumenteres gjennom statistikken. I årene 1970–1998 var verdens bistandsnivå til Afrika på sitt høyeste, men samtidig steg fattigdommen fra 11 til 66 pst. Ja visst er det flere mennesker som blir hjulpet med sine grunnleggende behov, men vi skaper samtidig en enda større avhengighet av bistand, og ikke minst bidrar dagens bistandsregime til at befolkningseksplosjonen får fortsette. Dette er en utvikling ingen er tjent med, og aller minst de fattige selv. Norsk bistand kan med andre ord oppleves som positiv på mikronivå, men som katastrofal på makronivå”.

Vi lar befolkningsveksten komme ut av kontroll! Og de er afrikanere! Vi skulle heller latt de sultet, slik at verden “på makronivå” unngår katastrofe.

Alt dette mens høyrefolk (herunder Adressas Harry B. A. Strand) løper rundt og kaller SV “dogmatiske”, “stalinister” og “autoritære”.