Jeg elsker skihopp. Mens alle var i OL-gullstemning forrige tirsdag, var jeg mest i hundre over bronsen i laghopp. “Bronse, er det så bra da” spurte mange meg. Men bronse er det beste Norge har fått i laghopp i OL: En gang i 1988, en gang for fire år siden, og igjen i år. To lagmedaljer på rad (med helt forskjellige utøvere) viser at det ikke står så ille til som mangelen på individuelle medaljer skulle tilsi.

Men ha-llo. Et område der hoppsporten har et problem, er innen likestilling. Det er som en parodi på forstokkede mannsdominerte miljøer at kvinner fortsatt ikke får hoppe i OL. Og når Kollen-leder Roar Gaustad den 18. februar uttaler at “Sagen har ikke noe i Kollen å gjøre”, minner Kollen meg plutselig mer om Jurassic Park enn et moderne idrettsanlegg. Hoppsportens håplause tilsidesetting av jenter er ikke noe nytt, og derfor blir gårsdagens “prøvehopp-manøver” i Kollen ekstra dum. Jeg tror også det er nettopp derfor saken vekker ekstra reaksjoner. “Stakkar Sagen, hun trenger noen prøvehoppere så alt er trygt. Vi bruker verdensrekordholderen, hva?”.

Jeg er veldig glad for at Espen Bredesen reagerer så kontant som han gjør, og når Anette Sagen er tilbake fra Japan regner jeg med at heller ikke hun vil ha problemer med å formulere hva hun mener.

Men det viktigste er å ikke la dette spolere Sagens åpning av bakken. Om ikke annet tror og håper jeg hun vil bejubles mer i det hun setter utfor. Jeg er derfor uenig med Jan Erik Aalbu som uttaler at Romøren “for alltid vil bli husket som den første hopperen i Kollen”. Nei, jeg tror heller Kollen nå blir et monument over den nye epoken som vil tvinge seg fram, med like muligheter til skihopp for gutter og jenter. Og hvert decibel i økt jubel for Sagen i kveld, skal være til forkleinelse for Roar Gaustad og noen lite gjennomtenkte kuppmakere. Tiden har løpt fra dem.