Høyre kaver, og når de kaver gjør de som regel noe dumt. Foruten sine mange ordspill-leker som bolleutdelinger under slagordet “andre boller med høyre”, oppblåsbare “stol på Høyre”-stoler, og Unge Høyres Erna-statuett i jern (“jern-Erna”) husker vi for eksempel Erna Solbergs forsøk på å stemple Jens Stoltenberg som skattesnylter under forrige valgkamp – alt mens Ditlef-Simonsen regjerte i mediene med sine hemmelige millioner.

Denne gangen er det Unge Høyre som gjør politisk drittkasting ut av noe alle politiske partier egentlig er enige om – at mobbing er mobberens ansvar, og at arbeidet mot mobbing må videreføres og forsterkes. Den rød-grønne regjeringa underskrev det nye manifestet mot mobbing tidligere i år, og i mai kom tallene fra Elevundersøkelsen som viser at mobbinga er i svak nedgang.

Hva er det så som får Unge Høyre til å hevde på sine nettsider at “antall unge som utsettes for mobbing har gått kraftig opp”? Det er det Unge Høyres leder Henrik Asheim som skriver, og den lokale UH-lederen i Sør-Trøndelag Rolf Erik Tveten har gjentatte ganger hevdet det samme i Adressa.

“Mens mobbing i skolen ble redusert for første gang på ti år under Høyre-regjeringen, har den økt dramatisk under den rødgrønne regjeringen”, skriver Asheim. Hvordan forklarer da Asheim at Bård Vegar Solhjell rapporterer følgende:

Mobbinga har samla sett gått noko ned i den perioden vi har samanliknbare tal for, tilbake til 2005. Det er også færre elevar i år enn tidlegare som seier at dei opplever diskriminering på grunn av nasjonalitet.

Jeg støtter helhjertet opp om Unge Høyres engasjement mot mobbing, og jeg synes tiltakene de foreslår er gode. Men de undergraver kampen mot mobbing som samfunnsproblem ved å redusere den til en putekrig mellom politiske fløyer, og ved uredelig bruk av tall. Andelen elever som mobbes i skolen er alvorlig nok uten at Unge Høyre skal lyve om “kraftig økning”. Det er en ufyselig politisering av et samfunnsproblem det bør være tverrpolitisk enighet om å bekjempe.

Jeg anbefaler  for øvrig et besøk til Virrvarrs bokprosjekt Den store mobbeboken for voksne.

I dag har jeg besøkt “gammelskolen”, Blussuvoll ungdomsskole, sammen med Kristin Halvorsen. Det ble en velkomst av de skjeldne, med en hel skolegård med jublende ungdommer.

Jeg fikk ikke akkurat anledning til å vise rundt partilederen på den gamle skolen min, for alt er nybygd som del av den rødgrønne pakken for opprustning av skolene i byen. Men mange av lærerne fikk jeg gjensyn med, og det var en riktig hyggelig opplevelse, kanskje med unntak av noen pinlige historier…

Den mest spennende seansen var uten tvil møtene med elever og lærere. Diskusjonen med lærerstaben på slutten av dagen minnet oss på kompleksiteten i skolepolitikken, og hvor meningsløs mye av dagens politiske debatt om skole er, med sine “lekeskole” mot “puggeskole”-slagord. Det lærerne uten tvil mente var viktigst, var kampen mot frafall i skolen og utvidede muligheter for en mer praktisk undervisning. Det står i sterk kontrast til det målingsregimet som skolen kanskje har utviklet seg til siden Clemet var utdanningsminister. Jeg tror veien framover for SVs skolepolitikk må være å finne tilbake til de allmenndannende verdiene våre, en skole der det ikke bare skal læres teoretisk kunnskap, men der skolen skal framheve klokskap og evnen til å bruke det man lærer.

Jeg lovte å komme tilbake til Blussuvoll i august – og gleder meg allerede.

Det fryder meg å se et presset Høyre som ikke evner å utnytte opposisjonsrollen sin til noe. Nikolai Astrup (H) foreslår på landsmøte å fjerne retten til videregående opplæring. Høyre vil, om de vedtar dette, befeste sin rolle som partiet som alltid har kjempet mot en mer sosialt utjevnende skole.

For noen uker siden ble det ramalama da jeg slo morsomheter om kulturministerposten på Dagsnytt 18. Det er visst ikke kosher å si slikt. Tore O. var en av de som (med glimt i øyet) kommenterte oppstusset.

Imagine my surprise, then, når jeg ser følgende Twitter fra Tore O:

Det er nå grunn til å anta at Tore O. i løpet av kvelden vil få en telefon fra Dabla’, med påfølgende helside i morgen tidlig:

“Ap-topp vil KASTE SOLHJELL – ukjente Erlend Moen het kandidat til posten”

(hilsen revolverjournalist Geir Ramnefjell)

Først og fremst vil jeg vel hevde at det viktige her er å holde kunnskapsdepartementet unna en ideologisert og aggressiv høyreside som vil volde stor skade på landets skole. Men samtidig har jeg forståelse for at Arbeiderpartiets venstreside (her representert ved trønderbenken), som var i historisk medvind for få år siden men som nå er praktisk talt utradert i offentligheten, har behov for å ta ut frustrasjon på noen og drive litt selvhevdelse. Jeg vet imidlertid ikke om SV er riktig adressat for slik virksomhet.

Men det gjenstår jo også å se hva som egentlig skiller Arbeiderpartiets skole fra både SV og Høyre. Jeg er ærlig talt litt usikker på hva Arbeiderpartiets skolepolitikk er – det bidro bl. a. Anniken Huitfeldt med i forrige stortingsperiode da hun hyllet Kristin Clemets markedsliberalistiske “Kultur for læring”-melding og sa at “Clemets politikk var en forlengelse av Arbeiderpartiets skolepolitikk”.

Øøøøøøh?

Det er jo ikke en håpløs idé, jeg kan til og med mobilisere en del entusiasme for tanken om den ferske Ap-statsråden Moen (eller Sandvik) hadde lagt all tyngde inn på å gjeninnføre en delingstallordning i skolen. En minstestandard for lærerressurs. Ap hadde rett, og SV tok feil, da den ble fjernet i 2004.

Men dog. Jeg savner ikke nye reformer hvert fjerde år med styringsvill(ig)e Ap-sosiologer (ja, jeg snakker om Gudmund Hernes) bak rattet. Bård Vegars ærklærte reformpause er noe av det viktigste denne regjeringen har gjort, vi må ha en slutt på reformtyrraniet i skolen.

Jeg mistenker også at mange ungdommer mener kunnskapsdepartementet er for viktig til å overlate til et parti som brukte 20 år på å innføre gratis læremateriell (SV brukte mindre enn ett). Men først og fremst åpner Erlend Moens formulering (og her kommer jeg til poenget!) for en herlig vennskapelig fight oss regjeringspartier i mellom.

“Nærings- og handelsdepartementet er for viktig til å overlate til Arbeiderpartiet – de privatiserte jo mer forrige gang de satt i regjering enn høyresiden noengang har klart”

“Arbeids- og inkluderingsdepartementet er for viktig å overlate til et parti der Grete Faremo er medlem”

“Helsedepartementet er for viktig til å overlate til en nordtrønder som driver prompe-healing”

etc.

Men Ap kan burne tilbake også:

“Fornyings- og administrasjonsdepartementet er for viktig til å overlate til SVerne, for de…øh…de stemte mot farge-TV på 70-tallet”

“Utviklingsministerposten er for viktig til å overlate til SV, bare se hvordan det gikk med Paul Chaffey som var utenrikspolitisk talsmann for den gjengen”

Dette formatet mistenker jeg uansett vil funke mye bedre på vår krakilske opposisjon.

Et av de store problemene med Høyres leder Erna Solberg er at hun blir revet helt med når hun tror hun har en god sak. Som da hun forsøkte å drive valgkamp på at Jens Stoltenberg en gang i tia hadde brukt svart dagmamma.

I dag drar Erna “Stalin-kortet” fram i debatten om skole, og dermed er den i praksis over. Jeg blir matt av å svare på påstander om stalinisme og fortidas kommunistiske åk. Det er omtrent like saklig som om jeg skulle nevnt Unge Høyres manglende dømmekraft i sin omtale av Hitler på 30-tallet i debatt om asylpolitikk. Solberg har imidlertid ikke helt skjønt hva stalinisme er:

Jeg skjønner hvorfor ledelsen stemte imot. Men det sier noe om ledelsens manglende gjennomslagskraft, sier hun.

Eh, Solberg: Slet Stalin med “manglende gjennomslagskraft”? Jeg trodde problemet var det motsatte? En kan ikke i en artikkel anklage et moderne parti for “stalinisme”, for så å kritisere samme parti for å ha for lite sterk ledelse. Sheesh. Solbergs forsøk på å Hitlerifisere debatten kortslutter egentlig hele utvekslinga.

En ting jeg imidlertid vil kommentere, er følgende kraftsalve:

De vil også straffe religioner som ikke følger likestillingsloven økonomisk. At staten bare skal gi penger til dem de liker, er et grunnleggende brudd med forpliktelsene vi har i forhold til religionsfriheten, sier hun.

Dette er så klart det reneste røv. Religionsfrihetene verner retten til å tenke, tro og praktisere hva man vil av religion. Religionsfriheten handler ikke om tilgang til cash fra staten. Dette vet så klart Solberg godt fra før. Men hva gjør man ikke for stemmer, når SV nærmer seg Høye i oppslutning på sist DB-måling.

Et a propos: Bannbuller om menneskerettigheter gjør seg dårlig fra dama som ville sulte ureturnerbare asylsøkere ut av landet.