Dagbladet kan i dag melde om Vedard Vinge og Ida Müllers oppsetning av “Vildanden” på festspillene i Bergen. Forestillinga ble avbrudd av festspilldirektør Per Boye Hansen etter åtte timer og tjue minutter – og da var de utmattede tilskuerte fortsatt i første akt.

Åtte timer og tjue minutter med første akt av Vildanden – jeg hadde sannsynligvis ikke hatt behov for Frps aktive dødshjelp etter så lang tid, jeg hadde antakeligvis vært helt død av meg selv. Regissørene selv har i tiden fram mot premieren gitt en rekke intervjuer hvor de beskriver behovet for å kunne ta seg God. Tid. I. Handlingen.

I Dagbladets nettutgave sier sjef for Rksteateret Ellen Horn at hun etterhvert følte et kvalmende ubehag ved at det hele aldri tok slutt. Men sitatene i papirutgaven i dag er mer interessante. Jeg har lyst til å sitere litt fra Horns gjengivelse av oppsetninga:

– Veldig sterke bilder. Sterkt, stygt, gortesk, fylt av nakenhet og seksualitet. [...] Gamle Ekdal, stakkar, ble pint og plaget. Til slutt ble han regelrett onanert.

– På scenen?

– Han var heldigvis en dukke. [...] Det virket som om sæden hans ble brukt i en slags fødselsmasking. plutselig myldret det av fostre som ble pumpet ut. Gamle Werle voldtok den unge Gina på scenen. Han ble på et tidspunkt overøst av gulasj og wienerpølser. Som ble spist opp av en enorm, irsk ulvehund. [...] Det var helt vanvittig. Men befriende.

– På hvilken måte?

– Vi har for få skandaler i teateret. Altfor mange småkoselige, dannede, romatiske oppsetninger.

Skandalen, ja! Skandalen. Vi er visst mange i norsk kunstliv som higer etter skandalen. Den gjør ting ekte, den gir relevans til de skyldige (eller involverte), den røsker opp i småkoselige, dannede, romantiske oppsetninger. Denne lengselen etter skandalen får Ari til å brøle ukontrollert på Teaterkafeen, det får Ellen Horn til å forsvare åtte timer med trash på grunn av skandaleverdien, og det gir Dabla’ muligheten til å benytte overskriften:

En makeløs, åtte timer lang utgave av “Vildanden” ryster festspillbyen Bergen. Villere blir ikke teater:

ONANI, PØLSER OG POTETGULL - IBSEN-SJOKKET

Vinge og Müller må gjerne fortsette å plage stakkars publikummere på festspillene i Bergen. Jeg er smart nok til aldri å kjøpe billett. Problemet oppstår når/hvis establishmentet i kultur-Norge kaster seg over forestillinga og hyller den – ikke på grunn av innhold, men form alene. “Skandalen” (hva det nå enn er i teaterverdenen) er visst et mål i seg selv.

Det må være den ultimate fremmedgjøringa av publikum. Jeg er tilhenger av kunst og kultur som provokasjon – det skal skape reaksjoner i publikum og skape debatt i samfunnet. Å få to tredeler av publikum til å gå, etter at de ikke holder ut mer, kvalifiserer ikke. Jeg hadde riktignok blitt rettelig forbanna om jeg var så uheldig å måtte sitte i åtte timer og se wienerpølser, runking, potetgull og irske ulvehunder, men det hadde vært fordi kunstnerte så til de grader sløste med tida mi.

Å holde på i over åtte timer, uten pause, og uten å ha kunngjort stykkets varighet på forhånd, må være toppen av sjøldigging. Og her oppstår problemet: Det kan godt hende at kultur-topp Ellen Horn liker skandalen denne oppsetninga medfører – men for alle rundt står teaterstykket (og Dagbladets dekning av den) som en bekreftelse på Frps verdensbilde i kulturpolitikken. Ellen Horn løvblåser velgere over til Frp når hun hyller regissørenes sjøldiggende dekadens som “befriende”, på grunn av “skandalen”.

Skandaler i kunsten er skandaler i ordets rette forstand når de bryter med rådende oppfatninger i samfunnet, skaper politisk debatt og konflikt, eller angriper normer og regler vi tar for gitt. Vinge og Müller har i følge Klassekampen et sterkt antikapitalistisk budskap i sin “tolkning” av “Vildanden” – og det er et tankekors. Om kamp mot kapitalismen er viktig, bør en kanskje ikke søke å demobilisere sine tilskuere gjennom kunsten sin. Vinge og Müller har godt grep om løvblåseren og blåser publikum bort fra seg – og velgere over til Frp.