”Mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord”, skrev generalsekretær Per-Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund i Adresseavisen i november 2001. Spørs om ikke Kokkvold selv bør tenke over akkurat det, åtte år etter.

Sist i rekka av utspill fra Kokkvold er den noe tvilsomme analysen av internasjonal terrorisme.

Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen på en måte vi ikke har turt til nå.

…sa han i følge VG til NRK den 28. oktober. Bakgrunnen for utspillet var avsløringen av planene om terrorangrep mot Jyllands-Posten som hevn for karikaturstriden. To menn, en kanadier og en amerikaner, begge med bakgrunn fra pakistansk militære, ble pågrepet før aksjonen ble gjennomført.

Like lite som religiøse terrorister kjemper for fascismen, er pakistanere arabere. En høytstående pressemann bør unnlate å slenge om seg med kraftuttrykk mot bedre vitende. Mener Kokkvold at religiøs terrorisme er et spesielt arabisk fenomen? Vet han hva som kjennetegner fascismen som ideologi, og hva som skiller den fra politisk og fundamentalistisk islam?

Dette er ikke første gang Kokkvold sprer om seg med skråsikkerheter om terrorbekjempelse og konfliktaksene rundt religion og politikk. I en spaltistserie i Adresseavisen høsten 2001, i kjølvannet av 11. september, manglet det ikke på harde utfall. Jeg leste tekstene hans i norsktimene på videregående med interesse og irritasjon. Interesse over det voldsomme engasjementet og omtalen av Bush som en ”alliansebygger”. Irritasjon over generaliseringene og merkelappene på motstanderne. Den 17. november skrev han følgende i et angrep på ”USA-haterne” og ”de intellektuelle”, altså krigsmotstanderne med støtte fra et flertall i folket:

De fortalte oss at USA kom til å svare på terroren med blindt raseri. Men USA gjorde ikke det (…) Vi fikk høre at Afghanistan var alle utenlandske hærføreres kirkegård, og at bombingen var nødt til å mislykkes.

I ettertid kan vi vel fastslå at Kokkvold konkluderte en smule for tidlig:

De fortalte oss – og det er ikke lenger siden enn sist helg – at krigen kom til å bli meget langvarig. (…) Kampene om Kabul kom til å bli harde, blodige og langvarige, sto det i flere mandagsaviser. Da Kabul alt var falt.

Mon det.

Disse ukentlige utfallene er i ettertid pinlig lesning. Mens truslene om krig mot Irak var i full gang, kunne Kokkvold berolige oss alle.

Jeg har likevel vanskelig for å tro at krigen flytter seg fra Afghanistan til Irak.

Et nytt og fullt angrep mot Irak er ikke sannsynlig, dersom man ikke klarer å knytte klare bånd mellom Saddam Hussein og terroranslagene mot USA (…)

Kokkvolds uttalelser har vist seg å ikke akkurat være profetiske, slik noen i fredsbevegelsen (eller ”USA-haterne”) kanskje kunne fortalt ham allerede da. Men det alvorlige i denne måten å argumentere på, er de stadige unøyaktighetene og selvmotsigelsene. Kokkvold skrev om behovet for ordentlige rettsprosesser da han argumenterte mot krig i Irak. Samtidig støttet han amerikanernes bombeangrep mot Afghanistan ut i fra moralske argumenter om rett til frigjøring – selv om det ikke var Taliban, men terrorister med bakgrunn fra Saudi-Arabia, som sto bak 11. september. Hvorfor støttet han da ikke Irak-krigen i samme slengen? Hadde ikke irakerne den samme ”rett til å søke lykke, oppdage sine egne undertrykkere” og ”uttrykke ekte lettelse over å være kvitt” regimet som afghanerne hadde?

Hvorfor dveler jeg ved åtte år gammel polemikk? Fordi åtte års mislykket ”krig mot terror” ikke ser ut til å ha justert Kokkvolds verdensanskuelse nevneverdig. I sine uttalelser nå nylig reduseres trusselen fra fanatiske terrorgrupper til noe etnisk, og det ideologiske og materielle grunnlaget for terroren utsettes for debattformatets største klisjè når fascist-klistremerket hentes fram. Det er sikkert en effektiv metode for å skape et fiendebilde, men det er omtrent like presist som å skulle si ”australsk diktafon” når en forsøker å beskrive ”Adolf Hitler”. Kokkvold virker fullstendig uinteressert i å identifisere årsakene og ikke minst de mest effektive måtene å bekjempe terroren, og han gjør det ved å knytte volden til arabisk etnisitet.

 

Jeg har ingen illusjoner om at USA-haterne på venstresiden skal innrømme at de tok feil

…skrev Kokkvold hoverende for åtte år siden, mens krigen knapt var i gang. Kanskje er han selv i stand til å leve opp til sine egne ord om at ”mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord”? Jeg holder ikke pusten i påvente av en long overdue innrømmelse fra Kokkvold, men håper i det minste at han snart roer nok ned til å skjønne hvem sin agenda som egentlig drives av om ikke hat, så i hvert fall affekt og krigsromantiske vrangforestillinger om ”Fienden”. I sin slurvete og fornærmende bruk av koblinger mellom terror, arabere, islam og fascisme er han i hvert fall i dårlig selskap.

 

Kokkvold slår på krigstrommene, og tar til orde for metoder mot den ”arabiske fascismen som vi ennå ikke har turt å bruke”. Kokkvold maler med bred pensel, og utdyper ikke nærmere hvilke metoder han snakker om. Mer krig? Skal rettstaten svekkes likevel? Om svaret hans kommer i like omtrentlige former som hans tidligere bidrag til debatten om terrorbekjempelse, er det ikke sikkert vi blir særlig klokere. Men det offentlige ordskiftet om terrorisme og sikkerhet vil utvilsomt bli ytterligere forenklet og banalisert.