Da jeg gikk opp Løvebakken torsdag denne uka var det uvanlig mange folk ved inngangen, uvanlig mange pressefolk og uvanlig mye sikkerhet. Ikke overraskende, med tanke på at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelser om 22. juli var denne dagen i Stortinget.

Stemninga i Stortingsbygget den morgenen var merkelig. Det sitret. Det var en forventling i lufta, en spenning, om at nå skulle spillet spilles. En kunne begynne å peke. Nå kunne justisministeren slepes fram og tilbake over kritiske detaljer i omstendighetene rundt, og myndighetenes håndtering av, terrorhandlingene den 22. juli. Skjedde dette eller dette, hvem varslet hvem. Pårørende og andre berørte søker etter svar. I bakgrunnen satt et kommentariat som mente Høyre var for puslete fordi de ikke tøffet seg opp like mye som Venstre og Frp. Å vente til den uavhengige granskningen var ferdig og 22. juli-kommisjonen fikk snudd alle steiner, slik Høyre har varslet, var endog ”en trussel mot demokratiet”, i følge enkelte.

Det som skjedde i Stortingssalen torsdag denne uka var viktig. Det er ikke feil at opposisjonen med kritisk innstilling griller regjeringa på beredskap og hvilke prioriteringer som er gjort. Det som er feil, er at dette er den eneste debatten vi ser ut til å ha. Debatten om hatet mot muslimer, om venstresida som landssvikere, om ytre høyres antifeminisme og kvinnehat, og debatten om koblingen mellom ide og handling er borte.

22. juli-terroristen gjør det vanskelig for oss. Det absurde manifestet hans er en vulgarisert gjenklang av et langt mer sobert, men like fullt ubehagelig debattklima – på blogger, i nettidskrifter, i politiske parti. På kommentarfeltet i nettavisene våre. Og helt inn i mainstreamen. Dagbladet skrev for ikke så lenge siden en featuresak om hvordan et Norge med muslimsk flertall ville se ut, der de som ”hevdet dette ikke ville skje” ble behandlet som likeverdige parter med folk som tror på Eurabia-konspirasjoner. Saken var skrevet av en bejublet og fremadstormende norsk journalist. Aftenpostens Knut Olav Åmås anbefalte varmt rasistlitteraturen til konspirasjonsteoretikeren Bruce Bawer, angivelig for hans ”kamp for ytringsfrihet”. I vår skrev en Stortingsrepresentant på Facebook om hvordan han fryktet at ”et nytt korstog ville bli nødvendig”, mens en annen representant fra samme parti advarte mot ”kulturell, etnisk og religiøs” utslettelse i Norge.

Mener noen i ramme alvor at terroristens voldsfantasier oppstod i et vakuum fritt for politikk og ideer skapt av andre? At mannen var predestinert, født til å bli terrorist, og bare lette etter et tankesett hvis navn han kunne drepe i? Det tror ikke jeg.  Jeg tror vi skaper vår egen verden – i fellesskap.

Begår vi samme form for bortforklaringer når islamister, når radikale serbere, når ETA-terrorister, når opprørsgeriljaer dreper for en politisk ide? Nei, det gjør vi ikke. Og vi kan ikke tillate oss å gjøre det denne gangen heller. Det er vanskeligere nå, han er en av oss. Men nettopp derfor må vi gå i oss selv og erkjenne. Og endre. Og forebygge.

For debatten om 22. juli må aldri bare være debatten om teknisk og materiell beredskap mot terror. Den er viktig, bevares. Veldig viktig. Men like viktig er kampen vår for et samfunn der rasismen, hatet, ideen om menneskegruppers underlegenhet ikke får grobunn. ”Aldri naivitet”, var statsministerens hale til mer demokrati og mer åpenhet. For meg er den verste naiviteten troen på at trollet sprekker i sola av seg selv. Historien viser oss at det gjør det ikke. Syttisju mennesker mistet livet for politisk vold 22. juli. Vi er mange som lovte å hedre dem. Skal dette ikke skje igjen, er det kampen om tankene som må vinnes.

Det finnes flere grunner til å ville bekjempe et fremmedfiendtlig debattklima enn terroristens vold – nemlig at folk lider under hat og fremmedfrykt hver dag.

Jeg tror debatten framover både kan bli vond, og pirke borti sider av samfunnet vårt som ikke er så bra. Det tror jeg vi tåler fint. Jeg tror alt det vakre vi klarte å skape, alle sammen, i dagene etter Utøya og Oslo, gjør oss godt rustet til det.

Men ubehagelig kan det bli. Og en av tingene som gnager på meg er den politiske posisjoneringa som foregår i forkant av “borgfredens” slutt.

På den ene sida er det nok av folk på venstresida som sikler etter å henge bjella på katten ved å denge løs på Fremskrittspartiet. Det vil være moralsk feil, og en stygg handling. Sorgen over det uhyrlige som har hendt, er alles sorg, og selv om Fremskrittspartiet står for en politikk og en språkbruk som tidvis er av en annen verden er min, ville det ikke falt meg inn å gi de noe som helst skyld for terroristens ekstreme vold. Det er det kun terroristen som har. Jeg håper vi kan unngå en uverdig assosiasjonslek som ikke gjør oss noe klokere. Debatten er ikke tjent med at flere synker ned på Carl I. Hagens bunnivå, som i flere år har hevdet at “alle terrorister er muslimer”.

Men på den andre sida finner vi den andre ytterligheten: En mengde utspill fra folk som gjør alt de kan for å oppheve koblingen mellom ord og handling fullstendig, og hvis hovedbuudskap er at nå er det viktigere enn noen gang å kunne ha skarpe debatter, fortrinnsvis om muslimer. Det virker nesten som om enkelte ser på alt dette som har skjedd som en eneste stor distraksjon fra forklaringsmodellene og muslimdebatten de kjenner så godt fra før, for å sitere bloggeren Bjørn Stærk. Og det mangler ikke på utspill fra politikere og synsere som ellers er oppegående, som nå med alvorlig mine advarer mot å “kneble debatten”.

Men mange forveksler for tida ordet “meningsmotstand” med “knebling”. Det er ingen som har villet kneble noen, det hele er en konstruert debatt. Det er ikke slik at ytringsfriheten sikrer bare deg alene å ytre deg. Fordømmelse er en av tingene man må tåle om man ytrer noe i norsk debatt som vekker kraftige reaksjoner. Å fordømme en ytring er like legitimt som å komme med den kontroversielle ytringen. Om du kaller regjeringen landssvikere, og sier fra Stortingets talerstol at “vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa” på grunn av “massiv folkevandring”,  må du rett og slett bare finne deg i å få kraftig motstand, uten å syte om å bli sensurert.

Antydningen om at terroren skal ha oppstått fordi det har vært for lite tilgang til å ytre seg i norsk debatt gir en ekkel følelse av politisk utpressing. Vi mangler verken innvandringsfiendtlige eller antimuslimske politikere eller meningsdannere. Vi har ikke manglet direkte rasistisk retorikk fra enkelte, der “folket ikke lyttes til” og “eliten svikter landet med sin tilrettelegging for demografisk folkemord” (for et latterlig begrep).

Noe av det tristeste med paranoiaen til ytterste høyre fløy er at den tilslører helt reelle utfordringer. Det er for stor avstand mellom folk og politikk. Det er slik at for få blir hørt og føler de har tilgang til å delta. Men det er demokratiske utfordringer vi skal løse helt uavhengig av politiske ekstremisters voldshandlinger. De to må aldri blandes sammen.

Og det finnes flere grunner til å ville bekjempe et fremmedfiendtlig debattklima enn terroristens vold – nemlig at folk lider under hat og fremmedfrykt hver dag. Å påpeke dette er ikke å gi noen skylda for terroristens uhyrligheter. Frykten, fremmedgjøringa og skammen som påføres en oppvoksende generasjon nordmenn med ukentlig hets i norsk debatt vil jeg alltid jobbe for å bekjempe. Jeg vil fordømme gruppetenkninga og den vanvittige antydninga om at et norsk muslimsk barn er til som ledd i en strategi for å utrydde “oss”, med hvert fiber i kroppen min. Og det må de som sprer denne dritten tåle, uten å føle seg “kneblet” og “knyttet til terror”. For det er fullt mulig å ta grunnleggende feil, og være grunnleggende kjip, og mangle grunnleggende empati, uten å være terrorist.

Fra Klassekampens Fokus-spalte 15. august.

Teksten har stått på trykk i Adresseavisen 29. juli og VG 1. august.

Da jeg sist tok flyet til Oslo, byen vi alle og på mest grusomme vis ble mint på at
vi elsket forrige fredag, ble jeg sittende og stirre ut vinduet. Aldri har jeg sett så
grundig på landskapet under, aldri har noe blikk fylt meg med så mye sorg og så
mye følelse av ansvar og stolthet på en gang.

Vi stortingsrepresentanter forvalter folkets vilje i et av verdens mest utviklede
demokrati, og det er det litt for lett å glemme, midt i de politiske debattene. Vi er
den lovgivende delen av det demokratiet som tusenvis av ungdommer bruker
fritiden sin på, feriene sine, ja store deler av livet.

Det gjør de ikke fordi ungdomsorganisasjonene er noen broilerfabrikk. Rett nok
så vi i Sosialistisk Ungdom med lett forakt på Unge Høyres elitekurs, mens de
himlet oppgitt med øynene over våre feministiske formøter. Men
ungdomspartiene er et mikrokosmos av demokratiet vårt, de favner bredere og
de rekrutterer bredere. Kjærestepar finner sammen seine sommerkvelder.
Lovende artister gjør konserter som alltid huskes. Våre politiske ledere møter
skarpere og mer utfordrende motstand blant sine egne ungdommer enn noe
annet sted. Politiske bånd og sympatier knyttes som for mange varer livet ut.
Ungdomspartienes sommerleire er et fint symbol på demokratiet vårt, en
demokratikultur som er sterkt medvirkende til at Norge har reagert så stolt, så
fattet og så fredelig på den skrekkelige terroren.

Og det er det som fyller meg med ansvarsfølelsen og stoltheten. Ikke siden
andre verdenskrig har Norge hatt en større tragedie å håndtere. Det er opp til
oss alle her i landet hva konsekvensene av 22. juli skal bli. Det er opp til oss selv
å ikke gi etter for frykt, affekt og raseri, og lukke samfunnet. Det er opp til oss alle
å ta eierskap til statsminister Jens Stoltenbergs udødelige ord om at vårt svar er
mer demokrati og åpenhet, og fylle de med innhold. Og det er opp til oss alle å
gjøre skam på antakelsen om at en hel generasjon er tapt – få ting som er ytret
de siste dagene har jeg vært mer uenig i. En generasjon er merket, ikke tapt. En
generasjon har stått fram. Utallige ungdommer fra sin generasjon viste et
heltemot i møtet med mørket og døden, et heltemot som både sjokkerer og rører.
En generasjon har vist at de kan lede selv i de tyngste stunder.

Sjelden har et Storting måttet leve opp til høyere standarder enn de folket den
siste uka har satt for politikken: Verdigheten til et helt folk som i hundretusenvis
har markert anstendighetens seier over terroren med roser og fakler. Dette må
politikken leve opp til. Det kan bli vanskelig å klare, og det krever at alle partier er
villige til å la en del gamle kjepphester ligge. Debatter skal tas og ubehagelige
spørsmål stilles, men i større anstendighet og fattethet enn noen politikere har
utvist så langt i denne Stortingsperioden. Hvert skritt på veien vil demokratiet vårt
forandres til noe enda bedre,for hvert skritt på veien vil trusselen fra rasisme og
ekstremisme bli mindre, og for hvert skritt hedrer vi dere som falt på Utøya.

Dere skal aldri glemmes. Dere ble politiske mål for en helt forskrudd og ekstrem
tankegang vi skal bekjempe med roser og ord. Vi er så mange som er så utrolig
glad i dere. Og vi skal hedre dere hver dag – i handling.

av Dum Dum Boys

spør ingen ikke noen
suser i stål i ljåen
spjærer åpen himmel
ingen er trygg på engen

skjærer høsten uten blund
uten hvile: blind & stum
snart der så her som lyn
røver øyenstenen din

tyven tyven
tok det han fant
alt har vi gjemt
blir aldri glemt

Det var Jonas, en bekjent som pekte på denne som eneste tekst han tenkte på i dag.