Etteretningsbataljonens overvåking av norske journalister må få konsekvenser.

Militæret skal forsvare oss mot trusler utenfra. I Norge har vi en sterk tradisjon for vernepliktsforsvaret (som også bør omfatte kvinner!).

Verneplikten er et kjempeviktig fundament for forsvarets legitimitet. Selv om vi i Norge historisk sett er spart for militær undetrykkelse av egne innbyggere, finnes noen mørke unntak også i vår historie. Derfor har vi, i tillegg til verneplikten som skal sikre båndene mellom folk flest og forsvaret, også et grunnlovsforbud mot bruk av militær makt innenlands.

Det er vel vanskelig å se for seg en tenkelig situasjon der store militære styrker i Norge i dag skulle bli brukt til å utøve makt i Norge. Men forsvaret har jo også andre, og mer operative sider. Det nye cyberforsvaret skal forsvare oss mot teknologiske og digitale trusler, og ikke minst har vi en etteretningstjeneste og Hærens etteretningsbataljon, som driver etteretningsarbeid for Norge og norske styrker i utlandet.

Det finnes gode grunner til å ha en god etteretningstjeneste i Norge. Vi er plassert i et strategisk viktig område nord i verden, med mange stormakter som viser stor interesse for nordområdene. Vi er rike på ressurser, og vi har, som de fleste andre rike land, en sårbar digital infrastruktur og en teknologibasert industri som er sårbare for spionasje.

Det finnes derimot ingen tenkelig grunn til å tillate at militæret bruker sine kapasiteter mot norske innbyggere. Etteretningstjenesten har et absolutt forbud mot å kartlegge eller overvåke nordmenn. Hærens etteretningsbataljon skal drive etteretningsstøtte for norske styrker i utlandet, og derfor er det å skulle overvåke nordmenn så langt utenfor E-bataljonens mandat at jeg ikke en gang tror at det finnes noe eksplisitt lovverk som forbyr dem det. Det er nesten som om brannfolk skulle begynt å bevæpne seg og pågripe folk for vinningskriminalitet.

Derfor er det nesten ikke til å tro at Etteretningsbataljonen har kartlagt og laget profiler over norske journalister.  To VG-journalister som har skrevet avslørende saker om Etteretningstjenesten ble kartlagt av E-bataljonen. Når Hæren heller ikke kan redegjøre for hvor mange journalister de har laget oversikt over, er ordet «skandale» en helt dekkende beskrivelse.

Advokat Jon Wessel-Aas beskriver i anmeldelsen av Hærens etteretningsbataljon hvordan en slik virksomhet ikke bare teoretisk, men reint konkret truer presse- og ytringsfriheten. Det sier seg selv at det må være svært ubehagelig å bli overvåket eller kartlagt. Å vite at å drive helt legitim, gravende journalist kan føre til at du blir fulgt med på av militære hysj-tjenester, er helt åpenbart avskrekkende og begrenser journalisters frihet til å skrive fritt. Derfor er ikke Etteretningsbataljonens overtramp bare prinsipielt alvorlig, det er et helt konret og grovt angrep på norsk pressefrihet.

Overvåking og kartlegging er noe mange på norsk venstreside har opplevd oppgjennom historien, som i sin tid dannet grunnlaget for Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget). Det var EOS-utvalget som ved en uanmeldt kontroll avdekket den ulovlige kartleggingen i E-bataljonen. Det er ikke lenge siden det ble antydet fra enkelte at EOS-utvalgets virksomhet la begrensninger på muligheten for å drive effektivt sikkerhets- og etteretningsarbeid. Men både de militære tjenestene og PST (som nylig fikk kritikk for ulovlig registrering av over 100 mennesker) må finne seg i at de er gitt helt spesielle verktøy med en helt spesiell tillit. Når denne tilliten brytes bekrefter det at Stortingets kontroll er helt nødvendig, det må også få konsekvenser. Hæren har brutt tilliten vi har gitt dem grovt, og må gjøre opp for seg og legge alle kort på bordet.

Denne saken må få konkrete konsekvenser. Ikke bare bør EOS-utvalget gis større ressurser til å drive mer utstrakt kontroll med de hemmelige tjenestene. Alle kort må på bordet, og Stortingets kontrollkomite bør innkalle Hæren og Etteretningsbataljonens sjefer og få full oversikt. Kartlegging av kritiske journalister hører gjemme i helt andre typer regimer enn vårt demokrati.

Dette innlegget stod i forkortet versjon på trykk i Klassekampens Fokus-spalte 3. april 2013

Det finnes flere grunner til å ville bekjempe et fremmedfiendtlig debattklima enn terroristens vold – nemlig at folk lider under hat og fremmedfrykt hver dag.

Jeg tror debatten framover både kan bli vond, og pirke borti sider av samfunnet vårt som ikke er så bra. Det tror jeg vi tåler fint. Jeg tror alt det vakre vi klarte å skape, alle sammen, i dagene etter Utøya og Oslo, gjør oss godt rustet til det.

Men ubehagelig kan det bli. Og en av tingene som gnager på meg er den politiske posisjoneringa som foregår i forkant av “borgfredens” slutt.

På den ene sida er det nok av folk på venstresida som sikler etter å henge bjella på katten ved å denge løs på Fremskrittspartiet. Det vil være moralsk feil, og en stygg handling. Sorgen over det uhyrlige som har hendt, er alles sorg, og selv om Fremskrittspartiet står for en politikk og en språkbruk som tidvis er av en annen verden er min, ville det ikke falt meg inn å gi de noe som helst skyld for terroristens ekstreme vold. Det er det kun terroristen som har. Jeg håper vi kan unngå en uverdig assosiasjonslek som ikke gjør oss noe klokere. Debatten er ikke tjent med at flere synker ned på Carl I. Hagens bunnivå, som i flere år har hevdet at “alle terrorister er muslimer”.

Men på den andre sida finner vi den andre ytterligheten: En mengde utspill fra folk som gjør alt de kan for å oppheve koblingen mellom ord og handling fullstendig, og hvis hovedbuudskap er at nå er det viktigere enn noen gang å kunne ha skarpe debatter, fortrinnsvis om muslimer. Det virker nesten som om enkelte ser på alt dette som har skjedd som en eneste stor distraksjon fra forklaringsmodellene og muslimdebatten de kjenner så godt fra før, for å sitere bloggeren Bjørn Stærk. Og det mangler ikke på utspill fra politikere og synsere som ellers er oppegående, som nå med alvorlig mine advarer mot å “kneble debatten”.

Men mange forveksler for tida ordet “meningsmotstand” med “knebling”. Det er ingen som har villet kneble noen, det hele er en konstruert debatt. Det er ikke slik at ytringsfriheten sikrer bare deg alene å ytre deg. Fordømmelse er en av tingene man må tåle om man ytrer noe i norsk debatt som vekker kraftige reaksjoner. Å fordømme en ytring er like legitimt som å komme med den kontroversielle ytringen. Om du kaller regjeringen landssvikere, og sier fra Stortingets talerstol at “vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa” på grunn av “massiv folkevandring”,  må du rett og slett bare finne deg i å få kraftig motstand, uten å syte om å bli sensurert.

Antydningen om at terroren skal ha oppstått fordi det har vært for lite tilgang til å ytre seg i norsk debatt gir en ekkel følelse av politisk utpressing. Vi mangler verken innvandringsfiendtlige eller antimuslimske politikere eller meningsdannere. Vi har ikke manglet direkte rasistisk retorikk fra enkelte, der “folket ikke lyttes til” og “eliten svikter landet med sin tilrettelegging for demografisk folkemord” (for et latterlig begrep).

Noe av det tristeste med paranoiaen til ytterste høyre fløy er at den tilslører helt reelle utfordringer. Det er for stor avstand mellom folk og politikk. Det er slik at for få blir hørt og føler de har tilgang til å delta. Men det er demokratiske utfordringer vi skal løse helt uavhengig av politiske ekstremisters voldshandlinger. De to må aldri blandes sammen.

Og det finnes flere grunner til å ville bekjempe et fremmedfiendtlig debattklima enn terroristens vold – nemlig at folk lider under hat og fremmedfrykt hver dag. Å påpeke dette er ikke å gi noen skylda for terroristens uhyrligheter. Frykten, fremmedgjøringa og skammen som påføres en oppvoksende generasjon nordmenn med ukentlig hets i norsk debatt vil jeg alltid jobbe for å bekjempe. Jeg vil fordømme gruppetenkninga og den vanvittige antydninga om at et norsk muslimsk barn er til som ledd i en strategi for å utrydde “oss”, med hvert fiber i kroppen min. Og det må de som sprer denne dritten tåle, uten å føle seg “kneblet” og “knyttet til terror”. For det er fullt mulig å ta grunnleggende feil, og være grunnleggende kjip, og mangle grunnleggende empati, uten å være terrorist.

Fra Klassekampens Fokus-spalte 15. august.

It is always easier to support freedom of speech when the one who speaks agree with you politically. This is one of the “tests” on liberal and democratic values that governments tend to fail. For instance, western governments have a long history on tolerating oppressive regimes that are “friendly-minded”. Internet companies assist China in censoring search engines. And many countries respond to Wikileaks‘ obvious right to publish material that is of public interest, by seeking to “shoot the messenger”.

Publishing material that is deemed classified by the government is an obvious right that newspapers and media have practiced for many, many decades. This way, the public has become aware of abuses of power that governments should be held accountable for. The internet doesn’t change this – it merely makes information more accessible, easier to distribute, and more democratic in the sense that virtually anyone with an internet connection can contribute.

Nevertheless, many seek to redraw the map of information freedom with the emergence of institutions like Wikileaks. Political powers and institutions that ordinarily protect freedom of speech suddenly warn against the danger, the threat to security, yes even the “terrorism” that Wikileaks represent. In doing so, they fail in upholding democratic values and human rights. In fact, they contribute to the opposite. It is not, and should never be, the priviledge of politicians to regulate which crimes the public should never be told about, and through which media those crimes become known.

Liu Xiabao was awarded the Nobel Peace Prize last year for his struggle for human rights, democracy and freedom of speech in China. Likewise: Wikileaks have contributed to the struggle for those very values globally, by exposing (among many other things) corruption, war crimes and torture – some times even conducted by allies of Norway. And most recently: By disclosing the economic arrangements by the presidential family in Tunisia, Wikileaks have made a small contribution to bringing down a 24-year-lasting dictatorship.

It would be a crime to ban or oppose the right to publish such information. It should instead be protected, regardless of what we might think of the contents of some (or even all) of the published material. I am proud to nominate Wikileaks for the Nobel Peace Prize.

Snorre Valen, Member of Parliament / Stortinget

Godt nyttår!

Så skal Anders Heger & co. trykke Muhammed-karikaturer som illustrasjon i en bok.

Jeg er så lei av Muhammed-debatten. Så klart hvem som vil kan trykke Muhammed-karikaturer. Så klart vi skal forsvare (og til og med støtte opp om) å utfordre og angripe religion.

Samtidig er det nok av krefter i Norge som nesten bare fyrer seg opp på “ytringsfrihetens” vegne når det er islam som er temaet. Per Edgar Kokkvold har jeg nesten slutta å forholde meg til. En mann som tar VM i omtrentligheter, omtaler pakistanske terrorister som “arabiske fascister” mens han er nærmest fraværende i debatten om Wikileaks, og oppfordrer mediene til å være “ytterst forsiktig” med å trykke opplysningene derfra. Ha—llo!!!

De som gjør meg forbanna er hyklerne som omfavner ytringsfriheten når det gjelder en stadig mer uinteressant Muhammed-debatt, men som er ute av stand til å tenke prinsipielt når Wikileaks utfordrer eget vestlig hegemoni. Da er det avstandstaken, fordømmelser og trusler som gjelder. Ytringsfrihetens venner i USA vil henrette Assange og Frps ungdom anmelder SU for å speile Wikileaks.

Folk må få mene at det uklokt og ufint å trykke Muhammed-tegninger igjen (jeg vet ikke, kanskje er jeg en av dem) uten å anklages for å være mot ytringsfriheten og hva som verre er. Ihvertfall så lenge rasistene på norsk høyreside og politikerne som legger seg flate for Datalagringsdirektivet fortsatt er løse i norsk offentlighet. Enkeltes prinsippløshet gjør meg forbanna nok til å motiveres til nok et år med politisk arbeid. Godt nytt år!

Jeg lenker til en interessant juridisk bloggpost fra New York Law School om lovligheten i #Wikileaks – og forskjellen mellom å lekke og å publisere.

Det er verdt å merke seg at ytringsfrihetsfundamentalistene som fordømte Jonas Gahr Støre da han mente Muhammed-karikaturene var ukloke, ikke refser den samme Støre når han tar avstand fra Cablegate.

Av dette kan vi trekke to slutninger:

1. Mange av de som hyler “ytringsfrihet” har gjerne egentlig en annen agenda (hint: Islam). Når amerikanske politikere hyler etter henrettelse av mennesker som er beskyttet av pressefriheten – hvor er document.no og alle “liberalerne” da? Er det mye, mye verre å krenke USAs diplomati enn verdens muslimer?

2. Jona Gahr Støre er i motsetning til de ovennevnte i stand til å skille mellom lov/ikke lov og klokt/uklokt

For egen del mener jeg det er galt å rettsforfølge Wikileaks med mindre de faktisk bryter lover og faktisk setter mennesker i fare. Derfor er det óg idiotisk av Julian Assange å ikke møte opp i Sverige og møte anklagene der.

Det er vel også et tidsspørsmål før man tar neste skritt i debatten: Hvem er egentlig Wikileaks? Det ville i hvert fall jeg likt å vite – står noen bak dem med konkrete politiske mål og hensikter? Spennende debatt, det her.

Les bloggen til New York Law School her.