I dag er John Olav Egeland ute på to sider i Dagbladet og skriver om ytringsfrihet (en tekst av samme type som Dagbladet skriver når Finn Graff sammenlikner jøder med drager eller framstiller Ehud Olmert som nazist).

Leserne måtte skjermes fra kunnskap om det objektet som tente rasieriet i deler av den muslimske verden for fire år siden

…skriver Egeland. Hilsen Dagbladet, som vil skjerme leserne fra kunnskap om norske soldater i kamp.

Kampen mot terror krever selvfølgelig et kompetent politi og fysiske maktmidler

…skriver Egeland. Vi må bare ikke vise hvordan kampen mot terror ser ut.

Hvis vi ikke vedlikeholder og forsvarer samfunnets politiske verdigrunnlag i åpen handling og debatt, vil det forvitre

…skriver Egeland, som satser på at leserne av hans ytringsfrihetspoesi har glemt at Egeland selv i PFU felte Otto Jespersen for å spøke med Holocaust for mindre enn et år siden.

Angrepet mot Kurt Westergaard er tragisk. Først og fremst er det tragisk for Westergaard selv, som opplevde å bli angrepet av en voldsmann i sitt eget hjem. Videre er det tragisk slik Hamsa Mohammed påpeker i Klassekampen i dag, fordi det river ned det arbeidet norske muslimer møysommelig gjør for å danne et annet bilde enn den tidvis hysteriske muslimfrykten som er på frammarsj. Og det er tragisk fordi det er enda mer benin på bålet for enkelte pressefolks selvhøytidelighet.

Per-Edgar Kokkvold er et selvfølgelig innslag i denne debatten. Har tar stadig til orde for å “reise oss mot dette ondet”, “bekjempe den arabiske fascimen” o.l. Hva denne krigshissinga faktisk innebærer, konkretiserer han aldri, og dermed er Kokkvolds følelsesutbrudd et lite verdifullt bidrag til å forstå hvordan vi skal bekjempe terrorisme. Derimot er det velegnet agitasjon for å hausse opp steminga og panikken.

“Det var feil å bøye av den gangen, og det er definitivt feil å gjøre det nå”, sier TV2s Jan Ove Årsæther. Trine Eilertsen i Bergens Tidende varsler at BT vil stå “skulder ved skulder med Jyllands-Posten”. Men mediene møter seg selv sørgelig fort i døra. Kokkvold smeller til og sier at “når norske og andre medier fortsatt ikke våger å trykke disse harmløse tegningene, er det ikke fordi vi har bøyd oss i respekt for muslimenes tro, men fordi vi har bøyd oss i frykt for islamistenes terror, hvilket vi aldri må finne på å gjøre”.

Hvor var redaktørstandens harmdirrende reaksjon da et samlet norsk pressekorps unnlot å omtale en viss kidnapping i Afghanistan i fjor høst, for å ikke sette liv i fare? Finnes et mer åpenbart eksempel på å “bøye seg i frykt for islamistenes terror”? Når det kommer til et stykke var det visst greit å bøye seg litt likevel. Redaktørene som nå “tone flagg” og sikkert føler seg veldig heroiske, bør bruke noen sekunder på å tenke over rekkevidden av det de selv sier. Ytringsfriheten er nemlig ikke absolutt, selv ikke etter redaktørstandens egen mening. Mye av retorikken som nå brukes for å sverte de som måtte velge å ikke trykke Muhammed-karikaturene (slik som VG og Dagbladet) kunne like godt vært brukt mot Vær Varsom-plakaten.